Slik kan kollektivfeltet bli en bedre løsning for syklistene

Illustrasjonsfoto: M. Sørensen

AV MICHAEL W. J. SØRENSEN

Busser og drosjer som forbikjører i høy fart eller presser syklistene bakfra, bidrar til økt utrygg­hetsfølelse blant syklistene. Problemet kan minimeres med økt bredde, bedre oppmerking og skilting samt bedre drift og vedlikehold av kollektivfeltet.

Et kollektivfelt er et kjørefelt som ved offent­lig trafikkskilt er bestemt for kollektivtra­fikk (buss og drosje). I tillegg har bl.a. syk­lende, elbiler og motorsykler lov til å bruke det.

Kollektivfelt er aktuelt på strekninger der det er mange busser eller store forsinkelser for buss­trafikken. Feltet må være 3,75 m og 4,25 bredt når fartsgrensen er henholdsvis 30–40 km/t og 50 km/t. Dersom det er en separat sykkeltrasé langs feltet, kan bredden reduseres til 3,25 m.

God eller dårlig løsning?
Vi har foretatt en utredning om sykling i kol­lektivfelt (se faktaboks). Selv om syklende har lov til å benytte kollektivfeltet, betraktes dette i Norge generelt ikke som en god tilrettelegging for syklister. Rundt halvparten av de syklende mener at dette ikke er en brukbar løsning, mens bare ti prosent mener det er en god løs­ning. Fire av ti mener løsningen er brukbar i noen tilfeller.

Utenlandske håndbøker viser at sykling i kollektivfelt også er tillatt eller kan tillates i andre land, og at mange land anbefaler det som en god løsning.

Ikke et stort trafikksikkerhetsproblem …
Ulykkesanalyser fra både Norge og andre land viser at kollisjoner mellom buss/drosje og syk­kel i kollektivfelt ikke synes å utgjøre et stort problem. Ulykkene er sjeldne, men kan være alvorlige. Vi påpeker at vi ikke har kjennskap til eksponering og derfor ikke kan estimere ulykkesrisikoen i kollektivfelt sammenlignet med andre sykkelanlegg.

Forhold som bidrar til god sikkerhet for syklister i kollektivfeltet:

• Liten trafikk i feltet
• Sammenblanding av sykler og motorkjøre­tøyer på samme areal, noe som gir økt gjensi­dig oppmerksomhet
• Profesjonelle sjåfører som er vant til å sam­handle med syklende
• Ingen eller få konflikter mellom syklister og henholdsvis av/påstigende busspassasjerer, kjørende og parkerte privatbiler samt laste-og varebiler

Forhold som bidrar til at det kan skje alvorlige sykkelulykker i kollektivfeltet:

• Størrelsesforskjell mellom buss og sykkel
• Høyt og ulikt fartsnivå
• Blindsone i busser
• Situasjoner rundt stoppesteder
• Kryssulykker, især med bil som skal svinge til høyre over kollektivfelt

… men likevel negativ trygghetsfølelse
Selv om det objektivt sett synes å være relativt sikkert å sykle i kollektivfeltet, føler mange seg utrygge der. Dette ser vi i både Norge og andre land. Rundt halvparten av de spurte syklende føler seg utrygge i kollektivfeltet. Til sammen­ligning føler bare en fjerdedel av de samme syklistene seg generelt utrygge i trafikken.

Noen av de viktigste forhold som bidrar til utrygghetsfølelsen:

• Sammenblanding av myke og harde trafikan­ter – i særlig grad busser, drosjer og dessuten privatbiler som sniker
• Størrelsesforskjell mellom buss og sykkel
• Høyt og ulikt fartsnivå
• Forbikjøringer tett på
• Motorkjøretøyer som presser syklende bakfra
• Busser som plutselig kjører inn i/ut fra stoppesteder
• Aggressive og lite hensynsfulle buss- og drosjesjåfører

Fordeler ved å sykle i kollektivfeltet med hensyn til trygghetsfølelse:

• Liten trafikkmengde
• Ingen laste- og varebiler
• Feltet kan virke som et bredt sykkelfelt når det ikke er busser eller andre motorkjøre­tøyer der

God fremkommelighet
Sykling i kollektivfeltet gir god fremkommelig­het for de syklende. Forbedret fremkommelig­het er et av de forhold ved sykling i feltet som verdsettes mest av de syklende og er den pri­mære grunnen til at de syklende velger denne løsningen.

Forklaringer på god fremkommelighet:

• Sykling må ikke – i motsetning til på fortau – skje på fotgjengernes premisser
• Mindre trafikk enn i bilfeltet
• En ofte direkte og barrierefri rute
• Busstopp/busspassasjerer blokkerer sjeldent feltet
• Når det ikke er andre motorkjøretøy der, er feltet likt et bredt sykkelfelt
• Syklende har prioritet foran kjørende fra sideveger

Utforming og oppmerking
Kollektivfeltet har potensial til å bli en bedre løsning for syklister dersom man får forbedret trygghetsfølelsen. Vi anbefaler i det følgende hvordan dette kan gjøres.

De norske breddeanbefalinger er 0,25–0,75 m smalere enn hva som anbefales i mange andre land. Kollektivfeltet bør enten være så bredt at det er mulig for bussene å kjøre forbi på sikker avstand, eller så smalt at det ikke er mulig for bussene å kjøre forbi. En bredde på mellom 3,0–3,2 m og 3,8–4,0 m frarådes i flere land, da en slik bredde legger opp til utrygge forbikjøringer. Denne bredden anbefales delvis i Norge.

De norske breddeanbefalingene bør økes til henholdsvis 4,0–4,25 m og 4,5–4,75 m. Dette er i særlig grad viktig for kollektivfelt med fartsgrense på 50 km/t, der fartsforskjellen mel­lom sykkel og buss, og dermed også antallet forbikjøringer, er størst – når vi sammenligner med gater der fartsgrensen er 30–40 km/t.

For å synliggjøre at syklende har lov til å benytte kollektivfeltet, anbefaler mange land, men ikke Norge, at man merker og skilter feltet med sykkelsymbol. Vi anbe­faler at kollektivfelt i Norge mer­kes og skiltes med slikt symbol. Dette er ekstra viktig i lys av den lave kjennskap til at det er lov å sykle i feltet.

Drift og vedlikehold
Ifølge flere utenlandske hånd­bøker, er drift og vedlikehold spesielt viktig i kollektivfelt med syklende. Tunge busser sliter ekstra på vegdekket, samtidig med at syklende er sårbare over for hull og ujevnt dekke. Hvis vegdekket i vegkanten er ødelagt, vil syklende legge seg lengre til venstre, noe som kan med­føre dårlig fremkommelighet for bussene og farlige og utrygge forbikjøringer. Forbedret drift og vedlikehold kan medvirke til å redusere de syklendes utrygghetsfølelse, og det bør der­for være økt fokusering på dette.

Separate løsninger
Kollektivfeltet kan i seg selv tjene som en god løsning for syklister hvis fartsnivået ikke er høyt (opp til ca. 50 km/t) og feltet er utformet, oppmerket, skiltet og driftet på den riktige måten. Men et sentralt spørsmål er likevel når det bør finnes alternative løsninger.

Vår utredning gir ikke fyllestgjørende svar på når det bør oppmerkes sykkelfelt langs kol­lektivfeltet. Det kan trolig være aktuelt når fartsgrensen er 50 km/t og benyttes av flere enn 15–20 busser og 50–200 syklende i maksimal­timen i et normaldøgn. Dette bør undersøkes nærmere.

I Norge anbefales gang- og sykkelveg eller sykkelveg ved fartsgrense høyere enn 50 km/t. Dette bør også gjelde for kollektivfelt som inn­går i hovednett for sykkel.

Noen utfordringer
To store utfordringer er knyttet til sykling i kollektivfelt:

1. Bygater skal avvikle mange ulike transport­former samtidig med at plassen er begrenset. Løsningen kan være å inngå et kompromiss eller foreta en prioritering. Kollektivfeltet er både/og. Man prioriterer kollektivtrafikken, men de syklende har ikke fått eget areal. Her har man delvis prioritert de miljøvennlige transportformene, men bare delvis, for de syklende havner mellom to stoler – de er nå enten i konflikt med bussene eller med de gående. De mest miljøvennlige transportfor­mene bør prioriteres, men hva gjør man når disse synes i konflikt med hverandre?

Vår anbefaling er å forsøke å minimere konfliktene mellom de syklende og bussene ved både fysiske tiltak og informasjonstil­tak. Det er viktig å påpeke at et litt bredere kollektivfelt vil være mindre plasskrevende enn å etablere separate sykkel­anlegg. Fordelen er også at det kan være enklere å argumentere for en felles løsning for flere mil­jøvennlige transportformer enn for løsninger som bare omfatter én slik.

2. Forbedrede forhold for syklende omhandler flere parametre – som sikkerhet, trygghet og fremkomme­lighet. En utfordring er at mange tiltak bare forbedrer én eller to av de tre forholdene og sjelden har positiv virkning på alle tre samti­dig. Kollektivfeltet er et eksempel på en slik problematikk. Vi har forsøkt å komme med anbefalinger som sikrer at vi bevarer den gode effekten på sikkerhet og fremkommelig­het, samtidig med at den negative effekten på trygghet minimeres.

Referanse
Sørensen, Michael W. J. (2012). Sykling i kollektivfelt – en brukbar løsning?, TØI-rapport 1240, Transport­økonomisk institutt.