Den norske delegasjonen til ministerkonferansen i Moskva. Fra venstre: Finn Harald Amundsen (Statens vegvesen Vegdirektoratet), Knut Fosli (Justisdepartementet), Jakob Linhave (Helsedirektoratet), Lasse Fridstrøm (kronikkforfatteren) og John Arild Jenssen (Samferdselsdepartementet) Foto: TØI.

KRONIKK AV LASSE FRIDSTRØM

FNs hovedforsamling vedtok den 31. mars 2008 nok en resolusjon om global trafikksikkerhet, denne gang med en oppfordring om snarest å avholde et ministermøte blant alle FNs medlemsstater for å sette trykk på kampen mot trafikkdøden.

Russland er et av de landene der trafikkulykkesutviklingen er særlig urovekkende, med mer enn 30 000 dødsofre pr. år. Russerne tilbød seg på denne bakgrunn å være vertskap for den «Første globale ministerkonferansen om trafikksikkerhet », som gikk av stabelen i Moskva den 19.-20. november i år, med rundt 1500 deltakere fra 150 land ¹.

President Medvedev framholdt i sin tale at trafikkulykkene var et minst like akutt problem som finanskrisen og burde behandles med samme besluttsomhet. Skadene beløper seg globalt til minst 500 milliarder dollar i året, hevdet han.

Ifølge innenriksminister Rasjid Nurgalijev retter russerne nå innsatsen i særlig grad mot fartsovertredelser og promillekjøring. For å understreke dette hadde en plassert gigantisk flaske full av bilvrak utenfor konferansesentret.

Moskvadeklarasjonen om trafikksikkerhet lister opp en rekke nødvendige, samordnede tiltak for å bekjempe trafikkdøden og oppfordrer FN til å erklære 2011-2020 for «Trafikksikkerhetsarbeidets tiår» – «Decade of Action for Road Safety», med et mål om å stabilisere og deretter redusere antall dødsofre innen 2020.

I trafikksikkerhetsarbeidet gjelder det å ha hjertet varmt og hodet kaldt. Erfaringer og appeller fra dem som er blitt invalidisert gjennom trafikkulykker, eller som på meningsløst vis har mistet noen av sine nærmeste, gjør inntrykk når de blir framført på en slik måte som på møtet i Moskva. Bak anslaget på 1,3 millioner dødsofre og 50 millioner skadde pr. år – sannsynligvis er det enda flere – skjuler det seg enorme lidelser.

Utgangspunktet for trafikksikkerhetsarbeidet er således i sin natur sterkt normativt og emosjonelt. Trafikkulykkene er en svøpe, og en verdens aller verste. Men en kommer ikke langt med bare å appellere til følelsene. Innsatsen og politikken vil gi suksess bare i den grad den er basert på kald beregning, eller på kunnskap om hvilke virkemidler som faktisk virker. På denne bakgrunn kan det ha stor verdi at de fleste av verdens land kommer sammen på høyt nivå for å lære av hverandres erfaringer og forplikte hverandre til å drive effektivt trafikksikkerhetsarbeid. Om en ikke lykkes med å sette inn effektive tiltak, vil trafikkulykkene om få år være blant verdens tre største folkehelseproblem.

Situasjonen er særlig alarmerende i lavinntektslandene. Flertallet av de trafikkdrepte er her fotgjengere eller syklister, som opplever et stadig farligere trafikkmiljø etter hvert som samferdselen motoriseres. Når familiens hovedforsørger invalidiseres eller dør, kastes hele familien ut i fattigdom på ubestemt tid.

I Latin-Amerika og Karibia omkommer over 120 000 trafikanter hvert år. Disse landene har derfor gått sammen i et eget «Forum for trafikksikkerhet »². Argentina og Mexico har trolig verdens høyeste helserisiko (drepte pr. 100 000 innbyggere) knyttet til trafikkulykker.

FN, Verdensbanken og Asiabanken satser nå stadig sterkere på trafikksikkerhetsarbeid, ut fra en erkjennelse om at trafikkdøden er en hovedgrunn til at mange familier holdes tilbake i fattigdom. God trafikksikkerhet framstår på den annen side som en stadig viktigere kvalitet når landene konkurrerer om utenlandske investeringer og ekspertbistand. Trafikksikkerhetsarbeid er derfor effektiv utviklingshjelp.

Når skal norske bistandsmyndigheter oppdage det samme?

¹http://www.1300000.net

² www.segib.org/foroseguridadvial