Bil og mobil – verktøy mot tidsklemma

For Rune Olsen er både bilen og mobilen nødvendige verktøy i hverdagen – blant annet når lille Hanna (på armen) og Oda skal leveres og hentes i barnehagen. Foto: Are Wormnes.

/ Av Randi Hjorthol, TØI, Mona Hovland Jacobsen og Rich Ling, Telenor FoU /

Dagens barnefamilier har et høyt aktivitetsnivå. Å få hverdagslivet til å henge i hop, krever samarbeid, tilrettelegging og planlegging. Stikkord for å få til dette samarbeidet er kommunikasjon og mobilitet. Mobiltelefonen og bilen er sentrale hjelpemidler i denne sammenhengen.

Men har disse hjelpemidlene effektivisert planleggingen av vårt hverdagsliv? Hjelper de oss ut av tidsklemma? Og hva blir resultatet når vi ser på vår bilbruk? Dette er noen av de spørsmålene TØI og TelenorFoU har stilt i et prosjekt om bilen og mobiltelefonens rolle i barnefamiliers dagligliv.

”Nye” familiestrukturer, der foreldrene bor fra hverandre, men der begge har ansvaret for barna, har sammen med differensiering og geografisk spredning av daglig aktiviteter, bidratt til økt bruk av nye og mer fleksible former for informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) for å koordinere samhandlingen mellom familiemedlemmer. Behovet for fleksibel transport til å kjede aktivitetene sammen er også stor.

Utgangspunktet for dette prosjektet var derfor interessen for å undersøke hva slags samspill det er mellom bruk av IKT og fysisk mobilitet i et stadig mer differensiert og spredt hverdagsliv blant familier. Vi har stilt spørsmål om hvordan ulike familier bruker IKT for å koordinere og vedlikeholde relasjoner i hverdagslivet, og hvordan IKT og fysisk mobilitet virker sammen innenfor denne konteksten. Prosjektet er basert på data fra to empiriske undersøkelser. I den første ble 25 foreldre intervjuet om disse spørsmålene. Den andre er en representativ landsomfattende spørreundersøkelse blant omtrent 2000 foreldre med barn under 18 år. Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd gjennom programmet KIM (kommunikasjon, IKT og medier).

IKT i barnefamilier
Det er klare indikasjoner på at de daglige reisemønstrene blir mer komplekse, særlig i barnefamilier. Den delen av de daglige reiser som kan kalles følgereiser eller omsorgsreiser økte med over 60 prosent på 90-tallet (Hjorthol 2002), og de nasjonale reisevaneundersøkelsene viser at befolkningen både reiser lengre og bruker bil oftere enn før (Denstadli og Hjorthol 2002).

Bruk av IKT, og især mobiltelefon, har økt voldsomt i det norske samfunnet i løpet av få år (Ling og Vaage 2000). Utbredelsen er total blant den unge norske befolkning. Folk bruker også teknologien på ulike måter, og bruksmønstre formes etter den enkeltes individuelle behov.

Studier av samspillet mellom transport og bruk av mobiltelefon og annen informasjons- og kommunikasjonsteknologi i organisering av hverdagslivet er helt i sin begynnelse. Det finnes ingen enkle svar som forteller at den ene formen for kommunikasjon erstatter den andre. Her kan det dreie seg både om modifisering av reisemønstre eller kommunikasjonsmønstre og generering av mer kommunikasjon ved hjelp av den andre formen for teknologi. Vårt prosjekt vil derfor være med på å utfylle dette kompliserte bildet. I denne artikkelen gir vi noen resultater fra prosjektet. De som ønsker flere eksempler og en mer grundig analyse, henvises til rapportene fra prosjektet (Hjorthol et al 2005, 2006).

Tilgang til bil og mobiltelefon i den norske barnefamilien
Nesten alle barnefamilier, 95 prosent, har minst en bil, og så godt som alle foreldre har mobiltelefon. Omtrent 90 prosent har også tilgang til Internett i vår landsomfattende undersøkelse. Når det gjelder barna er også de velutstyrte. Svært mange barn har mobiltelefon, og stadig yngre aldersgrupper får sin egen mobil. Figur 1 viser andel barn i aldersgruppene 6 til og med 18 år fra vår spørreundersøkelse som har mobiltelefon. 

Figur 1 Andel barn som har egen mobiltelefon etter alder og om de tilhører intakte familier eller har foreldre som er skilt. Prosent

Det er noe større andel av skilsmissebarna som har mobiltelefon fra 10 år og nedover. Av de opp til og med 10 år har 33 prosent av barn i intakte familier mobiltelefon, mens 42 prosent av skilsmissebarna har det, 68 prosent av de førstnevnte 10 åringene har mobiltelefon, 85 prosent av de sistnevnte. I den kvalitative delen av prosjektet sa en av fedrene:

”Vi hadde vel egentlig gjort en avtale om at han skulle få mobiltelefon når han begynte på ungdomsskolen, men så kom dette samlivsbruddet seilende opp for et par år siden, og da ble det [mobiltelefonen] en måte å sikre at begge vi voksne kunne ha kontakt med Bendik uansett hvor han var og hvordan situasjonen var. Så han har fått en sånn samlivsbruddmobil.”
Skilt mann med barn på 17 og 13 år.

”Samlivsbruddmobilen” har altså blitt et hjelpemiddel til å opprettholde kontakten mellom foreldre og barn.

Dagligvarehandel
Svært mye av familienes argumenter for valg av transportmiddel, i særdeleshet bilen, er knyttet til ulike aspekter ved tid. Tidspress, tidsknapphet, tidsøding ved alternative reisemåter, at det å reise kollektivt eller å gå og sykle tar for lang tid osv, går igjen i argumentasjonen i intervjuene med foreldrene. Bruk av mobiltelefonen ble også knyttet til effektivisering av dagliglivet, i tillegg til emosjonelle og kontroll- og sikkerhetsmessige aspekter.

Foreldrene ringte eller sendte SMS til hverandre for å avtale og ordne praktiske gjøremål. Oppfatningen av å ha dårlig tid i hverdagslivet var gjennomgående for de fleste av de personene som ble dybdeintervjuet.. Tidspress blir det ”normale” rammeverket for det sosiale liv. Bruk av mobiltelefonen og bilen kan forstås innenfor denne referanserammen.

De aller fleste, 73 prosent, avtaler dagligvareinnkjøp ansikt til ansikt. Mobiltelefonen er viktigere for å gjøre slike avtaler enn fasttelefonen. Omtrent 40 prosent bruker mobiltelefonen (samtale) til å gjøre avtaler mot bare 16 prosent på fasttelefon. I tillegg bruker 23 prosent SMS til dette formålet. Det viser at avtalene om denne typiske hverdagsaktiviteten er noe som ofte gjøres mens man er på farten.

En ytterligere indikator på dette er at nesten hver femte av de som har besvart spørreskjemaet kjenner seg igjen i utsagnet – Når jeg er i butikken, snakker jeg ofte i mobilen med noen i familien for å finne ut hva vi skal ha. Dette forteller svært mye om endringene i organiseringen av dagliglivet. Det ser ut til at fasttelefonen har ”tapt” i forhold til mobiltelefonen som kommunikasjonsmiddel i familiens hverdagsliv.

Det er en klar sammenheng mellom det å planlegge, eller snarere mangel på planlegging og daglig bilbruk. De som aldri planlegger eller gjør avtaler i løpet av dagen har en signifikant høyere daglig bilbruk enn de som planlegger en eller flere dager i forveien, figur 2.

Figur 2 Andel som bruker bilen flere ganger per dag etter grad av planlegging av dagligvareinnkjøp. Prosent

De som bruker bilen flere ganger om dagen bruker mobiltelefonen til å gjøre avtaler om dagligvarehandel oftere, 48 prosent, enn de som bruker bilen en til tre ganger per uke, 31 prosent,. Dette indikerer at mobiltelefoni og bilbruk forsterker hverandre.

Vi får det ytterligere bekreftet ved analyse av utsagnet – Jeg er helt avhengig av mobiltelefonen. De som bruker bilen flere ganger om dagen er også de som oftest sier at de er helt enige i dette utsaget, 63 prosent. Til sammenlikning er det atskillig færre, 48 prosent, av de som bruker bilen inntil tre ganger per uke som sier at de er helt avhengige av mobiltelefonen. Her er det et samspill mellom bilen og mobiltelefonen hvor det er vanskelig å si at bruken av den ene forårsaker bruken av den andre. Begge disse hverdagsredskapene er inkorporert i familienes dagligliv. Men det er også klare indikasjoner på at dette samspillet har gjort noe med dagliglivets planleggingshorisont og behovet for å ha en fastlagt og tidsavklart agenda.

Følge og hente barn
I tillegg til de organiserte fritidsaktivitetene, som 75 prosent av foreldrene forteller at barna deltar i, sier omtrent halvparten av foreldrene at de følger og/eller henter barn hos venner eller på andre steder en eller flere ganger i uka. Ca 40 prosent av dem følger barna en til tre ganger per uke. Det foregår noe hyppigere blant de yngste aldersgruppene 7-12 år, men også de eldre barna blir fulgt. Men det er forskjell på hvordan de unge og de eldre barna blir fulgt.

Mens de unge fra 15 år og oppover nesten utelukkende blir transportert med bil, blir rundt en fjerdedel av de yngre barna fulgt til fots av sine foreldre. Dette tyder på at for de yngste foregår mange av aktivitetene i nabolaget. De har venner og møteplasser innenfor en rekkevidde som kan nås til fots, mens aksjonsradiusen til tenåringene er atskillig større. Dermed blir også bilen den enkleste måten å transportere disse ungdommene på.
Hvordan avtales følging og henting av barna til venner og til ulike steder?

Den vanligste måten å gjøre avtaler med sine barn om henting og følging til venner eller andre ikke organiserte aktiviteter på er ansikt til ansikt samme dag. Mer enn halvparten av foreldrene gjør det. En fjerdedel avtaler én eller flere dager i forveien. Nærmere 30 prosent gjør det via samtale på mobiltelefon og 16 prosent mottar SMS fra sine barn. Bruk av fasttelefon til dette formålet er sjelden.

Figur 3 Måter å avtale følging og henting av barn hos venner eller andre steder blant de som bruker bil flere ganger per dag. Prosent

Figur 3 viser at de som bruker mobiltelefonen mest, både til samtale og til å motta SMS fra sine barn bruker også bilen generelt oftere enn de som gjør avtaler på andre måter. Når kontaktmuligheten mellom foreldre og barn er stor hele tiden, vil de uplanlagte og mer impulsive aktivitetene lett kunne avtales. Det blir enkelt for barn å ”kalle opp” mor eller far, selv om ikke dette verken var avtalt eller tenkt på forhånd. I stedet for at barna kan gå/sykle hjem eller ta bussen, er det fristende å sende en SMS til foreldrene og be om skyss, særlig hvis de har erfaring for at det nytter.

Høy bil- og mobilbruk
Samspillet mellom mobiltelefonen og bilen forteller oss at dette er to ”hverdagsteknologier” som påvirker hvordan barnefamilier organiserer sitt dagligliv. Analysene tyder på at hyppig bruk av mobiltelefonen i organisering av de daglige aktivitetene i barnefamilier har sammenheng med kort planleggingshorisont og høy bilbruk.

Figur 4 Antall private samtaler med mobiltelefon og antall private SMS per dag etter hyppighet i bilbruk.

Figur 4 viser at de som bruker bilen mye også har en høy bruk av mobiltelefonen, både i form av samtaler og SMS. Både bilen og mobiltelefonen er hverdagsteknologier som ”spiller sammen” i organisering av barnefamiliers dagligliv. Dette er hjelpemidler som utfyller hverandre mer enn at de erstatter hverandre. Tilgjengeligheten gjennom mobiltelefonen og tilgangen til bil er mer med på å modifisere eller generere reiseaktivitet enn på å redusere den. Mobiltelefonen er med på å begrense behovet for å planlegge de daglige aktivitetene, noe som kan være med på å generere flere reiser. Samtidig kan mobiltelefonen modifisere reiseaktiviteten, dvs endre reisemål eller reiserute underveis. En slik modifisering kan være med på å effektivisere bilbruken, og redusere reiselengdene. Vi har ikke nok detaljer om reisene i denne undersøkelsen til å kunne si noe om dette. Det vi imidlertid kan si, er at mange av gjøremålene i hverdagen foregår spontant, og hverdagslivet blir mer ad hoc- betont enn når bilen og mobiltelefonen ikke finnes.

Referanser:
Hjorthol, R.  2002. Den nasjonale reisevaneundersøkelsen 2001. Omsorgsreiser Oslo. Institute of Transport Economics. TØI rapport 598/2002.

Hjorthol, R., Jakobsen, M. H., Ling, R. 2006. På farten – i bilen – med mobilen. En studie av kommunikasjon og mobilitet i barnefamiliers dagligliv. TØI rapport 820, Telenor FoU R1. Oslo: Transportøkonomisk institutt.

Hjorthol, R., Jakobsen, M. H., Ling, R., Nordbakke, S.,Haddon, L. 2005. Den mobile hverdag. En kvalitativ studie om bruk av bil og kommunikasjonsmedier i barnefamilier. TØI rapport 754, Telenor FoU R1. Oslo: Transportøkonomisk institutt.