RISIT: Ikke gitt at sikkerhetsvisjoner har effekt

/ Av Lone Sletbakk Ramstad, Stian Antonsen og Kristian Sakshaug /

Lone Sletbak Ramstad og Stian Antonsen er forskere ved Studio Apertura, NTNU Samfunnsforskning. Kristian Sakshaug er seniorforsker ved SINTEF Teknologi og samfunn.

Illustrasjon fra ”Nasjonal handlingsplan for trafikksikkerhet på veg 2006-2009.

Gjennom forskningsprosjektet Sikkerhetskultur i transportsektoren, (under Norges Forskningsråds RISIT-program) har undersøkelser i Statens vegvesen, Flytoget AS og Statoils forsyningsfartøyer, vist at dette er svært aktuelle problemstillinger. Undersøkelsene er utført av forskere fra NTNU Samfunnsforskning, Sintef og Det Norske Veritas.

Visjon eller filosofi?
Innen casevirksomhetene opererer man med klart uttrykte sikkerhetsvisjoner i form av Nullvisjonen og Nullfilosofi. Visjonene er forankret på overordnet politisk nivå og er nedfelt i styringsdokumenter for transportgrenene. Visjoner og verdier er et sentralt tema når det gjelder sikkerhetskultur. Innen kulturteoriene finner vi forestillinger om at ledere, ved å bringe inn nye verdier i organisasjoner, kan bidra til endringer av medlemmenes verdier. Innføring av nye verdier antas å føre til at ansatte endrer handlingsvalg og arbeidspraksis. Problemet med tilnærmingen er at man ikke er tilstrekkelig oppmerksom på at verdier og normer i stor grad påvirkes gjennom konkrete prioriteringer og handlinger. Dette illustrerer at sikkerhetsvisjoner alene ikke er tilstrekkelig for å utvikle en kultur som er basert på visjonens verdier, men at den er avhengig av mange forhold. Før vi belyser dette nærmere, oppsummerer vi innholdet i Nullvisjonen og Nullfilosofien.

Nullvisjonen
”Nullvisjonen er en visjon om et transportsystem som ikke fører til død eller livsvarig skade” (Nasjonal handlingsplan for trafikksikkerhet på veg 2002-2007). Den innebærer en politikk rettet mot å redusere antall ulykker og med fokus på virkemidler som kan redusere de alvorligste ulykkene. Nullvisjonen kan neppe forstås som en målsetning om å eliminere alle ulykker, men må snarere ses som en visjon om kontinuerlig forbedring ut fra ulykkers alvorlighetsgrad. Nullvisjonen representerer dermed et radikalt brudd med en sikkerhetstenkning som bunner i mål- og akseptkriterier. En annen radikal endring er at noe av ansvaret for trafikantenes sikkerhet flyttes fra trafikantene selv, til de organisasjonene som er involvert i bygging og drifting av vegnettet.

Nullfilosofien
Nullvisjonen skiller seg på viktige områder fra Nullfilosofien, som gjelder i andre bransjer, særlig i offshorenæringen. Her er visjonen i større grad å eliminere alle ulykker, ut fra tenkningen at ulykker ikke skjer, men forårsakes. Alle ulykker kan derfor forebygges (St. meld. Nr.7, 2001-2002). Forskjellen ligger altså i at Nullfilosofien ikke har det samme kriteriet om alvorlighetsgrad som Nullvisjonen. Videre bygger den på forutsetninger om forebygging og læring, ansvarliggjøring i alle ledd og kontinuerlig fokus på risikostyring. Gjennom et rasjonelt perspektiv (årsak-mål-middel) og rasjonelle forklaringsmodeller blir sikkerhetssystemer og regelstyring sentrale virkemidler. Nullvisjonen representerer i større grad et skifte i tenkning, som vanskeligere lar seg formalisere/operasjonalisere gjennom styringssystemer. Realisering av visjonen er sterkt kulturelt betinget.

Nullvisjonen i Statens vegvesen
I Statens vegvesen blir Nullvisjonen i all hovedsak beskrevet som positiv. Den bidrar til økt oppmerksomhet og engasjement rundt trafikksikkerhetsarbeidet. Særlig ledere opplever at Nullvisjonen gir rom for nytenkning i trafikksikkerhetsarbeidet. Slik sett har Nullvisjonen hatt gjennomslagskraft i Statens vegvesen.

Like fullt er vårt datamateriale preget av en viss usikkerhet om hva som egentlig ligger i Nullvisjonen. Alle har hørt om Nullvisjonen, men tankegodset som ligger bak visjonen er det mindre kunnskap om. Mange mener at organisasjonens forhold til trafikksikkerhet ikke er endret som følge av Nullvisjonen. Dette må ses i sammenheng med at det er en viss frustrasjon, over at den overordnede visjonen i liten grad følges opp i konkret handling, spesielt med hensyn til bevilginger til sikkerhetsarbeidet. Med unntak av et fåtall høyt profilerte enkeltprosjekter, oppleves det liten endring av de økonomiske rammene i kjølvannet av visjonen. Nullvisjonen kan i enkelte prosjekter medføre økte kostnader, og legge beslag på en større del av den totale potten for trafikksikkerhetsarbeid. Dette oppfattes av mange som et gap mellom den uttrykte visjonen på den ene siden, og de faktiske prioriteringene på den andre siden.

Samspill er avgjørende
Statens vegvesen fremstår som en organisasjon som er svært mottakelig for det tankegodset som ligger i Nullvisjonen. I våre studier finner vi at organisasjonskulturen i Vegvesenet kan beskrives som en fagkultur. Det å ha god og oppdatert kompetanse er et høyt verdsatt ideal. Dette gjelder også på trafikksikkerhetssiden. Kulturen bidrar til at Nullvisjonen i utgangspunktet blir møtt med interesse i organisasjonen. Samtidig er Nullvisjonen en relativt radikal visjon, som nok har vært med på å skape forventninger om en tettere oppfølging og økte bevilgninger. Når dette fra de operativt ansattes ståsted ikke har skjedd, står en i fare for å undergrave det engasjement og sikkerhetsfokus som Nullvisjonen har medvirket til hos mange.

I de andre casebedriftene har det vært noe mer friksjon forbundet med innføringen av visjonene. De ansatte deler ledelsens ønske om å unngå skader, men samtidig opplever mange at Nullfilosofien innebærer at det ikke lenger er rom for å gjøre feil. Slik sett kan Nullfilosofien oppleves som en nulltoleranse for de som arbeider i de operative delene av organisasjonene. Vi finner også eksempler på at økonomiske forhold setter begrensninger på etterlevelse av sikkerhetsvisjonene. Selv om de ansatte uttrykker at økonomi i flere sammenhenger blir prioritert framfor sikkerhet, er det fortsatt en opplevelse av at verdi- og målkonflikter er en del av arbeidshverdagen.

Nullfilosofien i Statoils fartøyvirksomhet
Nullfilosofien oppleves i Statoils fartøyvirksomhet å være ”overført” fra offshorenæringen til fartøyvirksomheten på godt og vondt. De positive effektene ligger i økt engasjement og forbedringstiltak. De negative effektene er knyttet til selve fortolkningen og oppfølgingen av tenkningen bak Nullfilosofien, som mange mener passer bedre for komplekse offshoreinstallasjoner enn for fartøyene. Den såkalte Isfjellmodellen hvor alle hendelser skal rapporteres uavhengig av alvorlighetsgrad og ”læringspotensial”, oppleves av mange som lite meningsfull. Mange påpeker at Nullfilosofien fører til en uønsket praksis, med underrapportering av hendelser og at arbeidstagere holder skader skjult av frykt for å møte negative sanksjoner fra ledelse eller oppdragsgiver. Dersom dette er tilfelle, kan det på sikt bidra til å undergrave tilliten til sikkerhetssystemene.

Oppfølging må til
Hvilken kunnskap kan vi så trekke ut av undersøkelsene?
• For det første er det et fellestrekk at de overordnede visjonene må følges opp gjennom konkret handling dersom de skal kunne ha gjennomslag i praksis. Visjoner som ikke blir synlige i konkrete prioriteringssituasjoner vil neppe kunne vinne legitimitet i organisasjonen som helhet.
• For det andre er det til dels store forskjeller i hvordan nullskadetankegangen utvikles og fortolkes innenfor ulike organisasjoner og transportgrener. Hvordan visjonene fortolkes og søkes realisert er resultat av et samspill mellom blant annet institusjonelle, strukturelle og kulturelle faktorer. Disse faktorene er avgjørende for hvor mottakelig en organisasjon er for innføring av nye visjoner.
• For det tredje understreker studien viktigheten av å kartlegge hvordan ulike nivåer og grupperinger i en organisasjon fortolker de overordnede sikkerhetsvisjonene. Som nevnt indikerer våre undersøkelser i Statoils fartøyvirksomhet at Nullfilosofien kan fortolkes på en måte som gjør at den virker mot sin hensikt.

Sikkerhetsvisjoner – en verdi uansett?
Oppsummert kan vi si at undersøkelsene viser at sikkerhetsvisjonene oppleves å ha positiv effekt, ved at de setter en agenda og skaper engasjement rundt sikkerhetstemaet. Hvor lenge engasjementet varer er avhengig av oppfølging og prioriteringer i praksis. Dette er avgjørende for om visjonene får en reell og varig betydning som retningsgivende for beslutninger, handlingsvalg og utvikling av sikkerhetskulturer. Mens Nullfilosofien lett fortolkes som et styringsmål og følges opp gjennom formelle styringssystemer, representerer Nullvisjonen overgang til en tenkning som skal være retningsgivende for prioriteringer innen trafikksikkerhetsarbeidet. Undersøkelsene innen fartøyvirksomheten viste at alvorlighetsgradstenkningen var noe som ble etterlyst i forbindelse med sikkerhetsarbeidet, for at sikkerhetssystemene skulle fremstå mer meningsfulle. Siktemålet for Nullvisjonen og Nullfilosofien er likevel til syvende og sist det samme – å oppnå færrest mulig ulykker og skader.