AV ARE WORMNES

Ifølge tall som NAV i Aust-Agder har presentert for Agderposten, utløser underarmsbruddene i snitt 69 sykemeldingsdager, legg- og ankelbruddene 61 dager, hånd- og fotbruddene 62 dager, de uklassifiserte bruddene 64 dager. Når en yrkesaktiv person brekker noe og må sykemeldes, koster det altså i gjennomsnitt drøyt 110 000 kroner, velferdstap ikke medregnet.

Da gjør vi oss våre tanker når vi leser i pressen at Oslo legevakt i løpet av én dag måtte behandle 87 brudd av ulike slag og at Sørlandet sykehus fikk 1376 bruddskader til behandling i løpet av desember og januar.

Så avdelingsdirektør Øivind Svensen i NAV Aust-Agder har nok sitt på det tørre når han i Agderposten konstaterer at det er store penger å spare på å gjøre forebyggende ting – som for eksempel å strø. Vi skal ikke finregne mer på disse tallene, for sammenhengene er så åpenbare: Klarer man ved hjelp av enkle midler å forhindre at fallulykker skjer, er det store penger å spare for samfunnet, bedriftene og den enkelte – og mye smerte og fortvilelse kan unngås.

Vi vet ikke hva det koster å holde et fortau fremkommelig vinterstid, men vi antar at det kan brukes svært store summer før beløpet kommer opp i nærheten av hva fallulykkene vinterstid koster samfunnet. Det settes inn svært store ressurser for å holde hovedveiene fremkommelige med akseptabel friksjon for bilene vinterstid. Hvorfor skal det legges andre kriterier til grunn for et fortau, en sykkelvei eller et sykkelfelt hvor mange ferdes?

I Trafikksikkerhetshåndboken (kapittel 2.7) leser vi: «Reduksjon av andelen av gangtrafikken som foregår på snø- og isføre med 10 %, fra f. eks. 60 % til 50 %, kan potensielt redusere det totale antall fallulykker om vinteren med ca. 15 %. Fullstendig fjerning av snø- og isføre kan potensielt redusere antall fallulykker om vinteren med ca. 50 %.»

Dersom vi klarte å holde gang- og sykkelarealene frie for snø og is, kunne altså antallet fallulykker vinterstid potensielt halveres, og det ville – dersom vi fortsatt holder oss til Trafikksikkerhetshåndbokens tall – spart samfunnet for en drøy milliard kroner når velferdstapet ved fallulykkene medregnes.

En annen uheldig effekt av forholdene utendørs vinterstid, er sosial isolasjon – mange eldre og andre som ikke forflytter seg så lett, vegrer seg mot å gå ut når det er glatt. En undersøkelse fra så langt tilbake som vinteren 1983–1984 (Ragnøy 1985B) viste at nesten tre fjerdedeler av de spurte over 67 år gikk sjeldnere ut om vinteren enn om sommeren. Glatte fortau var den hyppigste årsaken. 45 prosent av de spurte ønsket å gå oftere ut om vinteren enn de gjorde, og rundt en tredjedel fortalte at de måtte ha hjelp til å få utført ærend utendørs om vinteren.

Alt dette er tankevekkende, for selv om vi bor i et vinterland, er det mye som kan gjøres for å redusere ulempene som vinteren pådytter oss. Det er klart at det koster endel å rydde fortauer, holdeplasser og andre steder hvor fotfolket ferdes, men konsekvensene av ikke å gjøre det er også svært kostbare – de kommer imidlertid til syne i andre offentlige budsjetter.

Det vi velger å kalle preventiv omtanke koster ingen ting. Det er gratis å bruke hodet og handle før ulykken er et faktum. Det koster heller ikke stort å ta noen forebyggende grep når vi ser at det trengs, som for eksempel å strø, fjerne en issvull eller informere rette private eller offentlige instans dersom innsatsbehovet er av mer omfattende karakter, for eksempel på et fortau eller en holdeplass.

Men, selvfølgelig, det forutsetter at de som mottar slike beskjeder også bruker hodet og får iverksatt nødvendige tiltak.