Spøkelser på veien er ingen spøk

Foto: Ukjent (www.motor-talk.de).

AV ALENA HØYE

Dette viser gjennomganger av internasjonale forskningsresultater som er gjort i forbin­delse med revisjonen av Trafikksikkerhetshånd­boken (Høye, 2013).

Sjelden, uforutsigbart og farlig
I Norge er det i årene 2002 til 2009 kun regis­trert 15 politirapporterte personskadeulykker hvor spøkelsesbiler var innblandet (Statens veg­vesen, 2011). Når det først skjer ulykker med spøkelsesbilister, er de imidlertid svært alvor­lige. I de 15 ulykkene mistet fem mennesker livet, og syv ble hardt skadd.

I hver ulykke med en spøkelsesbilist blir i gjennomsnitt ca. 0,5 personer drept og mer enn én alvorlig skadd. Studier fra ulike land har anslått at ulykker med spøkelsesbilister utgjør mellom tre og seks prosent av alle dødsulyk­kene på motorveger, men kun en forsvinnende liten andel av alle personskadeulykker på motorveg.

I de aller fleste tilfellene er spøkelseskjø­ring ikke et bevisst valg. Noen personer har høyere risiko for å spøkelseskjøre enn andre: eldre førere, førere som er beruset, syke (f.eks. demens) eller stresset. Menn er overrepresentert i denne typen ulykker. Situasjoner som øker risikoen for spøkelseskjøring er dårlige siktforhold, som mørke, tåke, regn og snø, og lite trafikk.

De mest typiske situasjonene er hvor noen kjører inn på en motorveg i feil retning på en avkjøringsrampe, u-sving på motorveg, kjøring på feil side av midtdeleren på en veg som ikke gjennomgående har midtdeler, og sving inn i envegskjørt gate.

Vegen viser veg
Den viktigste faktor som påvirker risikoen for spøkelseskjøring er trolig den fysiske utformin­gen av vegen. Hvis denne er svært misvisende og «leder» førere i feil retning, kan det være vanskelig også for førere utenfor risikogruppene å unngå spøkelseskjøring, og vanlige skilt og oppmer­kingstiltak kan ikke forventes å ha stor effekt (Sørensen, 2011).

Skilt kan muligens i en viss grad redusere risikoen for spøkelseskjøring. I Nederland har det vist seg at antall ulykker med spøkelses­bilister gikk ned etter at alle avkjøringsram­per ble skiltet med «Innkjøring forbudt» og underskilt «Kjør tilbake».

Ulykkestallet gikk videre ned etter at mange avkjøringsramper ble utstyrt med store, gule skilt med svart hånd og «Innkjøring forbudt».

Man kan imidlertid ikke utelukke at ulyk­kesreduksjonen skyldes tilfeldige endringer som kan gi store, relative utslag når antallet ulykker er lite. Belysning kan også tenkes å redusere risikoen for spøkelseskjøring.

Automatisk stopp for spøkelser
Førere som kjører i feil retning på ramper kan effektivt stanses ved hjelp av f.eks. tagger som kan kjøres over i riktig retning, men som ødelegger dekkene om man kjører over dem i feil retning. Slike tiltak er imidlertid lite undersøkt, er kost­bare og kan medføre problemer også for trafikk i riktig retning (f.eks. ved saktegående kø).

En noe mildere variant er automatisk detektering av spøkelseskjøretøy på ramper og varsling av førerne deres. Til varsling kan man bl.a. bruke variable skilt eller lys i asfalten. En fordel med lys i asfalten er at trøtte og beru­sede førere ofte har oppmerksomheten rettet mot vegen i større grad enn mot skilt. Disse vil derfor muligens reagere lettere på lys i asfalten enn på skilt.

Automatisk detektering av spøkelseskjøre­tøy kan også brukes for å sende varsler til både føreren av det aktuelle kjøretøyet og, direkte eller indirekte, til andre trafikanter. Et problem med slike systemer er imidlertid at det produ­seres forholdsvis mange falske alarmer. Tiltak som varsler andre trafikanter og eventuelt også vegtrafikksentral, politi og nødetater, kan redu­sere ulykkesrisikoen i tilfelle spøkelseskjøring, men ikke spøkelseskjøring i seg selv.

Bilen som finner riktig veg
Det finnes nå også systemer i kjøretøy som ved hjelp av GPS kan varsle føreren når denne er i ferd med å kjøre inn på en veg mot kjøreretnin­gen. Slike systemer er imidlertid ikke i utbredt bruk ennå.

Hvor skal man sette inn spesielle tiltak?
Utfordringen med spøkelseskjøring er at det skjer så sjelden at det er svært vanskelig å bestemme empirisk hvor det er mest effektivt å sette inn hvilke tiltak og at evalueringsstudier av tiltak er nesten totalt fraværende. Det mest lovende utgangspunktet er derfor konkrete tra­fikktellinger hvor man finner ut hvor mange kjøretøy som kjører feil, og at man så skjønns­messig vurderer hvordan vegutformingen og skiltingen kan tenkes å bidra til å hindre spø­kelseskjøring.

Referanser
Høye, A. (2013). Revisjon av Trafikksikkerhetshånd­boken – 3.28 Tiltak mot kjøring mot kjøreretningen. Arbeidsdokument 50290. Oslo: Transportøkonomisk institutt.

Sørensen, M.W.J. (2011). Spøkelsesbilister i rundkjø­ringen. Samferdsel, vol. 50, nr. 6, side 16–17. http:// samferdsel.toi.no/article30603-1273.html