Du er her

Offentlig vegforvaltning må endres

Et bærende prinsipp i forvaltningen er at innbyggerne skal sikres et likeverdig tjenestetilbud på tvers av geografiske områder. Det har ikke vegforvaltningen lykkes med.

Venn tipset!

Din venn har blitt sendt en e-post om denne artikkelen.

Tips en venn

Cand polit. Vilrid Femoen er fagsjef i Opplysningsrådet for Veitrafikken, OfV.

Uten minstestandarder vil kvaliteten på det offentlige vegnettet i all fremtid være prisgitt politiske prioriteringer, skriver Vilrid Femoen.

DEBATT

AV VILRID FEMOEN

Hovedårsaken er at det ikke er fastsatt felles krav til minstestandarder på offentlige veger. Uten slike er kvaliteten på det offentlige vegnettet i all fremtid prisgitt politiske prioriteringer. Den tredelte ansvarsfordelingen mellom stat, fylke og kommune forsterker problemet, men er i prinsippet uinteressant hvis minstestandarder innføres.

De store variasjonene i standarden på riksvegnettet har lenge vært kjent, ikke minst gjennom Statens vegvesens tilstandsanalyser fra 2004. Det foreligger omfattende data for avvik mellom dagens vegstandard og såkalt vegnormalstandard. Variasjonene i vedlikeholdsbehovet på riks- og fylkesvegnettet er også avdekket gjennom Vegdirektoratets vegkapitalprosjekt.

Standard og vedlikeholdsbehov for 41 % av det offentlige vegnettet,  kommunevegene, er imidlertid en ukjent størrelse. I en rapport fra Asfaltteknisk Institutt og Kommunalteknisk Forening går det frem at det er ulike lokale vegkvaliteter på tvers av kommunegrensene. Det avdekkes store forskjeller i utgifter til kommunal veg pr innbygger pr km veg. Det ble ikke identifisert noen forklaringer på disse store forskjellene. Dette synliggjør at vegbrukerne, som ikke legger vekt på hvem som har ansvaret for de ulike vegene, i overveiende grad er prisgitt politiske prioriteringer i forvaltningsnivåene. Resultatet; varierende vegtilbud over hele landet, er i strid med det grunnleggende forvaltningsprinsippet om likeverdig tjenestetilbud på tvers av geografiske områder.

Likeverdig tjenestetilbud
Et sentralt element i velferdssamfunnet er at alle innbyggere skal ha tilgang til et tjenestetilbud som er likeverdig og ikke varierer for mye mellom de ulike delene av landet. Tilgangen til offentlige veger er et grunnleggende tjenestetilbud som befolkning og næringsliv er avhengig av for å fungere. Det er derfor bekymringsfullt at kvaliteten på vegene varierer. Avvikene foreligger på alle prosesser knyttet til veghold, fra drift og vedlikehold til utbygging i henhold til dimensjonerende trafikk. Når ansvaret for å yte et likeverdig vegtilbud er fordelt mellom stat, fylkene og kommunene uten enhetlige og bindende minstestandarder, er det svært mange muligheter for avvik på tjenestenivået.

Håndbøker og vegnormaler for utbygging, drift og vedlikehold er retningsgivende for hele det offentlige vegnettet, men har status mer som faglige anbefalinger og retningslinjer enn absolutte krav. Finansieringen av veghold er ikke øremerket og blir dermed gjenstand for politiske prioriteringer på alle tre nivåer. Dermed blir vegkvalitet til enhver tid gjenstand for politiske prioriteringer med påfølgende observerbare variasjoner i vegtilbudet. Ikke bare vegbrukerne, men samfunnet som helhet, er skadelidende av dagens vegforvaltning.

Vegbrukerne i sentrum
Målet med fornyelsen av offentlig sektor er at brukernes behov skal stå i sentrum både når det gjelder innholdet i og organiseringen av offentlige tjenester. Sentralt i brukerorientert forvaltning er at brukerne aktivt informeres om hvilket nivå for tjenesteytingen de kan forvente. Det fordrer klare retningslinjer for forvaltningspraksis, og etablering av minstestandarder vil være en fornuftig løsning.

Motargumentet er at statlig definerte rettigheter og standardkrav binder forvaltningsnivåenes muligheter for politiske prioriteringer. Det er viktig at den statlige styringen gir kommunesektoren handlingsrom til å utforme tjenestetilbudet etter lokale behov. Dette må veies mot offentlige vegers betydning for næringsutvikling, bosetting, trafikksikkerhet og miljøeffekter. Veger er en så grunnleggende offentlig tjeneste at levering av fastsatte minstestandarder bør danne en absolutt basis i tjenesteytingen. Det politiske handlingsrom bør snarere ligge i muligheten for å yte tjenester ut over et fastsatt minimumsnivå, ut fra lokale behov. Dette praktiseres ved vegbelysning, der enkelte kommuner selv har valgt å investere i og drifte belysningen på riksveger i lokale områder med behov for god vegbelysning, selv om det er ut over kravene i normalene.

Minstestandard
En fastsatt minstestandard for veghold på hele det offentlige vegnettet sikrer brukerne et enhetlig tjenestetilbud i tråd med god forvaltningsskikk. Bestemmelser som gir innbyggerne krav på definerte goder er ofte knyttet til hvert enkelt individ. Minstestandarder på veg må være utformet som en kollektiv rettighet for alle vegbrukere. Brukerne kan klage til en felles klageinstans som brukes aktivt for å bedre tjenesteytingen i neste runde.

EUs hvitbok om tjenester i allmennhetens interesser går langt i å forfekte synspunkter i denne retningen. Det er opp til hvert enkelt medlemsland å fastsette hvilke tjenester som omfattes, men transport nevnes som et av de områder som bør inkluderes. Viktige prinsipper fra EU er å opprettholde et høyt sikkerhets- og kvalitetsnivå på tjenesteytingen, sikre brukernes rettigheter og overvåke og evaluere tjenesteproduksjonen samtidig som forskjeller i tjenester og situasjoner respekteres.

Et direktivforslag om sikkerhetsforvaltning av det trans-europeiske vegnettverket er nå til behandling i Europaparlamentet og Ministerrådet. Utfallet vil få betydning for store deler av stamvegnettet i Norge. Forslaget er etablering av minstestandarder for sikkerhetsutstyr, inspeksjoner og risikovurderinger for å sikre likeartet sikkerhetsforvaltning av hovedvegene i hele Europa. Det er derfor et tidsspørsmål før det kommer krav om minstestandarder til deler av det offentlige vegnettet i Norge. For å sikre et enhetlig tjenestetilbud av offentlige veger over hele landet og på tvers av geografiske områder, bør prosessen starte allerede nå.

Det offentlige vegnettet består av 27 300 km riksveger, 27 000 km fylkesveger og 38 500 km kommunale veger. På 30 år er riksvegnettet økt med 4000 km (17,5 %), fylkesvegnettet er som før (-2,5 %) mens kommunalt vegnett er økt halvannen gang (161 %).

Kilder:
Kartlegging av kommunenes ressursbruk på kommunale veger, Asfaltteknisk Institutt og Norsk Kommunalteknisk Forening, november 2006
St.meld nr. 31 (2000-2001) Kommune, fylke, stat – en bedre oppgavefordeling
White paper on services of general interest COM (2004) 374
Bil & Vei statistikk 2006, Opplysningsrådet for Veitrafikken

 

DEBATTREGLER I SAMFERDSEL
Har du synspunkter på denne saken, så kom gjerne med dem her i kommentarfeltet! Det du skriver vil i de fleste sammenhenger fremstå som mer interessant og troverdig dersom du skriver under fullt navn. Hold deg til saken, vis respekt og raushet overfor andre og deres meninger. Husk at det du skriver kan bli lest av mange!

Ytringer som inneholder trusler eller annen form for sjikane, vil bli fjernet.

Vennlig hilsen
Samferdsel-redaksjonen

comments powered by Disqus

Ansvarlig redaktør:  Kommunikasjonssjef Harald Aas, E-post: ha@toi.no  |  Personvern

Designet og utviklet av CoreTrek AS