HC-parkeringen ved Oslo S i vinter. Foto: Are Wormnes

AV ARE WORMNES

«Transportsystemet skal være universelt utformet» står det i NTP2010–2019, som ett av fire definerte hovedmål for transportpolitikken. Dette er et mål som det vil koste milliarder av kroner å oppfylle. Holdeplasser og stasjoner må utbedres og tilrettelegges, gamle transportmidler må bygges om og nye utstyres med nødvendige løsninger som gjør dem brukbare også for dem som ikke går, ser eller hører så godt. Vi synes det er flott med de nye holdeplassene som er laget slik at det går an å kjøre rett inn på trikken eller bussen med rullestol eller barnevogn. Men når vi står på en slik holdeplass, slår det oss også hvor mye det må ha kostet å anlegge den slik.

Derfor er det vi ikke skjønner hvorfor, etter å ha brukt så mye penger, det tilsynelatende ikke er noen som også tenker på hvordan de som trenger denne tilretteleggingen mest, skal komme seg til og fra holdeplassen! Vi kunne ha presentert utallige eksempler fra den vinteren vi nå, omsider, er i ferd med å legge bak oss. Hvorfor bruke alle millionene, for ikke å si milliardene, på flotte, universelt utformede holdeplasser som brøytes og strøs så vi ikke skal skli, men som ikke har noen brøytet forbindelse til omverdenen.

En rullestolbruker eller krykkegjenger som går av på en slik holdeplass, må bli der. Ingen har åpenbart tenkt på å brøyte adkomsten videre.

Det samme ser vi på parkeringsplasser for bevegelseshemmede. I beste fall er selve parkeringsplassen brøytet, men hva så? Det er utallige eksempler på at det er plent umulig å komme seg videre, hvis man i det hele tatt kommer seg ut av bilen. Trafikknutepunktet Oslo S er ett eksempel. Der var det denne vinteren lett å få parkert på HC-plassene, men det har ikke vært mulig å komme fra parkeringsplassen og inn på stasjonsområdet.

«Nullvisjonen» begynner å bli et innarbeidet begrep i de kretser som arbeider med trafikksikkerhet, og kanskje er det en og annen alminnelig borger som også har skjønt hva meningen er med den. Den skal være styrende for trafikksikkerhetsarbeidet i dette landet, for det har Stortinget bestemt. Men hva gjør de ansvarlige for at visjonens definerte mål om null drepte og null alvorlig skadde i trafikken noen gang skal kunne nås?

Den som går i Oslos gater må i hvert fall lure. Det er trikkeskinner som rager 5–10 cm over gatelegemet for øvrig, som snublefeller for folk flest og ikke minst for syklister og bevegelseshemmede. Null skadde, liksom! Vi har ikke tallene, men vi tør vedde på at legevakten kjenner konsekvensene av tilstanden til Oslos gatenett.

Dette dreier seg ikke om penger. Det dreier seg om at ingen tar ansvar. Hva gjelder de eksemplene som er nevnt her, skal det ikke mer til enn at den som får brøytejobben på holdeplassene også får beskjed om å brøyte adkomsten, at de som brøyter HC-parkeringsplassene også får ansvar for å lage en passasje til fremkommelig fortau, at de som har ansvar for at trikkeskinnen har det bra, også får ansvar for at de ligger på en slik måte at det går an å krysse gaten uten fare for liv og helse.

Det er så lite som skal til. Vi må få slutt på «det er ikke mitt bord»- holdningen. Det dreier seg om å tenke helhetlig, ta ansvar og å bruke hodet! Verre er det ikke.