Foto: Flemming Dahl

AV FLEMMING DAHL

Tidligere har han jobbet i Brussel, litt også i Indonesia og i Libanon og i Zambia, foruten mye hjemme i Sverige. Og en gang skrev Gunnar Lind­berg en mastergradsoppgave i Beograd i datidens Jugoslavia.

Etter en lang biltur ettermiddagen og kvel­den før 1. april, dagen da han overtok sjefsstolen i forskningsstiftelsen Transportøko­nomisk institutt (TØI) i Oslo, rotet Gunnar Lindberg seg bort i den norske hovedstadens gater og veier – og brukte dermed litt ekstra tid på å finne sitt nye krypinn...

En antatt oppegående mann, 52 år gammel, som har en doktorgrad i samfunnsøkonomi og kan vise til opphold både her og der i verden, og så finner han ikke frem i Oslo? Vel, kanskje bare et engangstilfelle, og mannen selv forklarer det med at han og mobiltelefon-GPS-en ikke kom overens.

Så kan vi andre tenke oss en mulig tilleggs­forklaring, som ligger i at Lindberg, som så mange andre arbeidstagere her i landet nå for tiden, er svenske. Han er den første svenske i registrert historie som leder TØI, intet mindre.

Lindberg bærer tittelen direktør. TØI-styret har bestemt at det skal være slik, etter at tidli­gere TØI-sjefer har båret tittelen instituttsjef.

Hva som gjorde ham interessert i sjefsjob­ben i det norske forskningsinstituttet? «Det fin­nes ikke noe mer spennende», svarer han.

Han er født i Visby på idyl­liske Gotland i Østersjøen, men vokste opp i den ikke veldig store byen Enköping, som lig­ger 80 kilometer vest for Stock­holm – langs veien til Oslo. Etter i årenes løp å ha flakket litt omkring, bor han nå igjen i Enköping, sammen med kone og to sønner, 14 og 16 år gamle. Han ser inntil videre for seg en pendlertilvæ­relse, flest mulig helgeturer fra Oslo hjem til familien.

Lindberg har naturligvis en faglig bak­grunn for å ha søkt seg til TØI. Ta bare det at han kommer hit direkte fra stillingen som sjef i avdelingen Samhälle, miljö och transporter (SAMT) i Statens väg- og transportforskningsin­stitut (VTI) i Stockholm.

Når vi snakker om VTI, kommer det frem at mens han så TØI-sjefsjobben som uhyre spennende, så følte han seg dessuten ikke helt vel i VTI-jobben. For som han sier:

«Som avdelingssjef ble jeg ansvarlig for 70 personer som satt i Borlänge, Stockholm, Linköping og Göteborg, og det tror jeg ble for oppsplittet for min lederstil. Morsom og kreativ forskning bygger på kon­takter og møter. Og den beste møteplassen er kaffemaski­nen. På TØI sitter alle på samme sted.»

Til Lindbergs faglige bak­grunn hører også dette at hans doktorgrad i samfunnsø­konomi dreier seg om vurdering og prissetting av trafikksikkerhet. Han disputerte ved universitetet i Örebro, men studerte ved universitetet i Uppsala.

Det hører dessuten med til bakgrunnsbildet at han på et tidlig tidspunkt leste litt natur­vitenskap («ettersom jeg ikke visste hva jeg skulle bli ... sjefsjobben på TØI var ikke ledig da») før han konsentrerte seg om samfunnsø­konomien; også at han har jobbet i Vägverket (nå en del av det nyere Trafikverket), der han ikke minst drev med utvikling av kost-nytte-analyser og dessuten var prosjektleder for arbeid knyttet til det som i Sverige tilsvarer den norske Nasjonal transportplan (NTP), foru­ten at han var involvert i noen oppdrag fra det svenske samferdselsdepartementet...

I tillegg hører det med at han reiste fra Vägverket for i et par år å arbeide ved EU-kommisjonen i Brussel («de ringte fra Kommi­sjonen og lurte på om jeg ville begynne der»), hvor han var involvert i en grønnbok om rettferdig og effektiv prissetting innen trans­port, foruten at han førte det kjente Eurovig­nett-direktivet i pennen. Det dreier seg om veiavgifter for tunge lastebiler, og Lindberg forteller at rasende las­tebilfolk «blokkerte bygningen med lastebiler da jeg skrev det.»

Med tid og stunder kom han så til VTI, som da var i ferd med å opprette et avdelingskontor i Bor­länge. Derfra dro han snart til sven­skenes hovedstad «og begynte å bygge opp VTI i Stockholm.» Snart ble han, nå i et samarbeid mellom VTI og Kungliga Tekniske högskolen (KTH), en nøkkelmann også i etable­ringen av Centre for Transport Studies (CTS). Der­nest havnet han i avdelingssjefsjobben som han nettopp har forlatt.

Hva får ham så til å ane at TØI går inn i en tid med dels annerledes og dels skjerpet konkurranse? Hva Lindberg ser for seg, er to utviklingstrekk:

Det ene viser at forskningsinstitutter, inklusive TØI, og konsulentselskaper i voksende grad vil konsentrere seg om ulike oppgaver, altså med mindre konkurranse dem imellom som resultat. Forklaringen er at insti­tuttene vil konsentrere seg om å være best på selve forskningen, på det å skape ny kunn­skap, og så vil de i større grad enn nå overlate til konsulentselskapene å benytte foreliggende kunnskap i enkle konsulentoppdrag. Om forsk­ningen sier Lindberg at det er nettopp dét insti­tuttene skal være gode på hvis de vil overleve.

Det andre utviklingstrekket går på at insti­tuttene vil komme i skarpere konkurranse med universiteter som i større grad enn før blir underlagt krav om å drive anvendbar forskning.

«Jeg ser det allerede i Sverige, at dette skjer», sier Lindberg, idet han understreker at han foreløpig kjenner forholdene i Norge for dårlig til å ville mene noe sikkert om utviklin­gen her. Men så er det den rent internasjonale siden av saken, og her mener Lindberg klart å se at konkurransen hardner til, innen forskning som på andre områder, og at TØI ganske sik­kert vil merke dette.

Han snakker ikke om noen umiddel­bar kursomlegging for TØI, nå i første omgang lærer han seg TØI å kjenne. Men han uttrykker tro på at forskningsinstitutter vil bli større, og han sier med fast stemme at «trans­port er en viktig del av samfunnet», at «kunn­skapsløft er drivkraften for utvikling» og at «transport og kunnskapsløft er blant de viktig­ste områdene som finnes. Og på TØI holder vi på med begge deler.»

«Forskningen må være relevant og briljant», sier han og poengterer at dette med relevans og briljans er noe han setter pris på å ha fått inn­prentet av professor Jonas Eliasson ved CTS.

Lindberg ser anvendbare forskningsresulta­ter og internasjonal publisering av TØI-produ­serte forskningsartikler som veldig viktig for å sikre TØI en solid posisjon på den internasjonale arena. «Gjen­nom publiseringer blir vi inter­nasjonalt konkurransekraftige, og ledende i Norge».

Konkurransekraft gjennom internasjonal publisering? Ja, Lindberg viser til at forskningsre­sultater må være av god kvalitet for å bli presentert i internasjonalt anerkjente publi­kasjoner, og han sier: «Dermed blir publisering en kvalitetssikring for oppdragsgiveren bak den aktuelle forskningen, og samtidig god reklame for forskningsinstituttet.»

Han har altså vært litt her og der, i Sverige og i andre land, denne Lindberg. Eksempelvis skrev han i slutten av 1980-årene, før doktorgrads­studiene, sin mastergradsoppgave (om arbeider­styrte virksomheter) ved universitetet i Beograd i daværende Jugoslavia. Av alle steder, Beograd... Han forklarer det med at han har vært en mann som «hopper på dumheter uten å vite hvor han lander. Jeg hadde aldri vært der før.»

Nåvel, han forteller at han i Beograd ble kjent med noen nordmenn som han fremdeles treffer. Han forteller også om noen opplevelser som fikk ham til å forstå at mennesker i Jugo­slavia hadde et annerledes tankesett, en ganske annerledes kulturell bakgrunn, enn en svenske som ham selv, et tankesett som i ettertid gjorde det lettere for ham å forstå at det snart etter brøt ut krig i Jugoslavia, med oppsplitting av landet som resultat. «Man kjente hvordan det begynte å koke», sier han.

Lindberg selv er den første til å fastslå at han ikke kan regnes som sportslig anlagt, en sånn som eksempelvis jogger om morgenen. «Men jeg ser at alle nordmenn er det, så jeg burde forbedre meg.»

Ikke desto mindre forteller Lindberg at han er glad i å seile, selv om han har vanskelig for å få med familien ut i båt; at han gjerne går tur i fjellet; at han sammen med broren eier farens foreldrehjem i Lappland («der vi bruker skogen, vi bygde nettopp en ni meter høy mas­kinhall på to etasjer, hver på 120 kvadratmeter, et dumt prosjekt å stå der i skogen og ta imot tre betongbiler»); at han gjerne reiser (han har i korte perioder jobbet med riksveier i Indo­nesia for Verdensbanken, med trafikksikkerhet i Beirut i Libanon og med veiprising i Lusaka i Zambia); dessuten at han leser en god del bøker («Proust og Knausgård er ganske like»).

Lindberg drar litt på det når han blir spurt om han er ambisiøs. Han er derimot klar på at han ikke er opptatt av prestisje. «Men jeg kjen­ner meg ganske trygg på meg selv», sier han, og «det går an å løse det meste hvis man vet hva man vil.»

Lindberg er ikke i Norge for første gang. Han forteller at han fisket i Lofoten så sent som i fjor sommer, og at han i guttedagene i 1960- årene var med familien på ferie i Norge, i en blå Saab 93 med totaktsmotor. «Jeg spiser ikke fis­keboller siden den bilferien.»

Det hører med til historien om denne man­nens nylige ankomst til Oslo at det var en trikk som i kveldsmørket hjalp ham i riktig retning. Trikken var klart merket med at den skulle til Rikshospitalet, som i Lindbergs hode var et godt utgangspunkt for å komme videre til sitt krypinn. «Jeg visste hvor leiligheten lå, men jeg hadde ingen aning om hvor jeg var. Så kom denne trikken, og jeg fulgte etter den.»