For hvem tør hevde at hvis de selv satt med ansvaret for hovedstadens kollektivtransportsystem, så ville det fungere til perfeksjon?

At bussen eller trikken eller T-banen ikke alltid kommer som timeplanen tilsier ... OK, mange kunder blir forbannet, men det kan sees som øyeblikksreaksjoner – så lenge det samme ikke gjentar seg på samme holdeplass såpass hyp­pig at det blir tilnærmet like vanlig som uvanlig.

På en god dag – våren er kommet, solen skinner, intet presser på – kan en kunde la seg imponere over at kollektivtransportsystemet i Oslo i det store og hele synes å fungere ganske godt – busser og trikker og T-banesett ruller og går, fra den ene enden av ruten til den andre ... hjelpe meg, så flinke de er, folkene som sørger for dette ...

Ikke desto mindre finnes det noen vedvarende svakheter i systemet som kunder og ansvarlige bypolitikere bør angripe fremfor å bære over med det – siden systemets ledelse ikke har klart å rydde dem unna. Et eksem­pel på dette er systemets gjennom flere år manglende evne til å gi enhver kunde en enkel mulighet til å betale for reisen.

De gamle kortstemplingsautomatene var hyppig ute av stand til å avle­vere trykksverte, de ga intet bevis på at en billett var stemplet. Dette fenomenet vedvarte i år etter år. En kunde kunne tro at kollektivtransport­systemets ledelse simpelthen ga blaffen i å innhente betaling.

Et nytt betalingssystem ble introdusert. Pressen fant det fornøyelig å skrive om hvor dårlig det fungerte. Den kunne etter hvert fastslå at skattebeta­lerne, derfra kom jo pengene, var ofre for hundrevis av strengt tatt bort­kastede millioner kroner.

Se bare – som ett eksempel nevnt – på de sperreportene som den dag i dag står på Majorstuen og andre sentrale T-banestasjoner. De står der som regelrette hindre for travle mennesker og spiller ingen åpenbart for­nuftig rolle; det går an å gjøre opp for reisen ved å holde kortet opp mot mindre plasskrevende apparater enn disse innretningene.

Går an og går an ... Saken er at også de mindre innretningene – på T-banestasjoner, ombord i trikker eller hvor ellers – hyppig ikke fungerer, de er ikke i «drift», de tar ikke i mot betaling. Fenomenet har vedvart, ved­vart og vedvart.

Ledelsen i kollektivtransportsystemet opere­rer med en såkalt «snikprosent» som skal vise hvor stor andel av det reisende publikum som ikke gjør opp for seg. Den er, litt svin­gende fra år til annet, på to–tre–fire prosent. Men kan vi stole på slike anslag?

Finnes det grunn til å tro at anslagene ikke inkluderer alle dem som forsøker å gjøre opp for seg, men ser seg ute av stand til å gjøre det på noenlunde enkelt vis? Ser altså virkeligheten mindre pen ut enn foreliggende anslag viser? Hvor store inntekter går kollektivtransportsystemet glipp av fordi betalingssyste­met fungerer dårlig?

Kollektivtransportsystemet krever at kundene skal ha respekt for betalings­betingelsene. Men kravet mister tyngde – og billettkontrollørenes autoritet svekkes – ved at betalingssystemet fungerer så dårlig som det gjør. Og når alt kommer til alt havner regningen for ikke innkomne inntekter hos skattebetalerne, inklusive noen som uhemmet fryder seg over hyppig å kunne reise «gratis» nettopp fordi betalingssystemet ikke er i «drift».

Ledelsen i kollektivtransportsystemet bør gjøre noe utover hva den har gjort for å rydde opp i dette. Klarer ikke ledelsen det, bør styrende organer sørge for at mer handlekraftige folk kommer inn i ledelsen.

Og i påvente at noe skjer, bør billettkontrollørene settes til å kontrollere betalingsapparatene fremfor å kontrollere kundene.