Du er her

Bilen er en databank – som kan sladre

En moderne bil er en rullende databank. Den lagrer alt den har vært med på og alt hva føreren foretar seg med den. Spørsmålet er bare hva og hvor mye den skal avsløre – og til hvem. Det er for eksempel fullt mulig for politiet å automatisere fartsovervåkingen i fremtiden – uten fotobokser.

Venn tipset!

Din venn har blitt sendt en e-post om denne artikkelen.

Tips en venn

Nær sagt alle funksjoner i en moderne bil styre elektronisk. Illustrasjon: Renault (2004)

Av Are Wormnes

De fleste av oss oppfatter nok fortsatt bilen som et av de siste stedene hvor vi kan være helt private. Når vi vil være helt alene med tankene våre, kan vi sette oss på toalettet bak en låst dør, eller vi kan sette oss i bilen og kjøre en tur. Der kan ingen se oss, høre oss eller overvåke oss – så lenge vi holder oss unna automatiske bomstasjoner og fotobokser, tror vi.

- Dette er en illusjon. Moderne biler med navigasjonsutstyr kan hele tiden sladre om hva du foretar deg. Den kan fortelle hvor du er, hvor fort du kjører – i prinsippet vil det være fullt mulig for politiet å etablere et system som automatisk sender deg en fartsbot når du bryter fartsgrensen, sier informasjonsdirektør Ove Skåra i Datatilsynet.

På NAFs og Gjensidiges konferanse, ”Den trygge bilen”, sist høst var hovedtemaet hva bilen kan gi fra seg av informasjon og hvordan denne informasjonen blir eller kan bli brukt – eller misbrukt.

Alt lagres!
Daglig leder Simen Huse i Simco AS, et firma som har spesialisert seg på bilelektronikk, presenterte en tankevekkende oversikt over hva bilen faktisk tar vare på av informasjon om kjøringen. De fleste av den moderne bilens funksjoner er i dag styrt elektronisk. Informasjon om alle disse funksjonene lagres i bilens databrikker, og med det riktige verktøyet og den rette kompetansen, kan den hentes frem igjen. Det betyr at alt fra vindusheisene til bremsene kan ”sladre” om hva de har gjort.

Etter en ulykke vil for eksempel bilens databrikker kunne avsløre om bremsene var i bruk, om sikkerhetsselene var festet, om lysene var tent, og hvilke lys. Den vil kunne fortelle om stabiliseringssystemet var i funksjon og dermed om farten var høyere enn forholdene tillot. Speedometeret vil også kunne si hvor fort det gikk da det smalt, og motoren vet alt om hvilket turtall den hadde da den stanset. Girkassen kan avsløre hvordan girskiftet foregikk i forkant av smellen, og kollisjonspute-sensorene kan avsløre hvor store krefter som ble utløst og hvordan bilen traff hindringen som utløste putene. Navigasjonssystemet vet nøyaktig hvor bilen er til enhver tid, og bilen kan selv ringe til en nødsentral og be om hjelp (eCall) etter en ulykke.

Det har lenge vært diskutert om også biler bør ha en ”black box”, slik som flyene – en boks som lagrer vesentlig informasjon om hendelsesforløpet forut for en ulykke. Bilene trenger egentlig ikke noen slik boks, for informasjonene blir lagret allerede. Men informasjonen ligger lagret på ulikt vis i biler fra forskjellige produsenter. En ”black box” vil kreve at informasjonen siles, samles og gjøres tilgjengelig på en ensartet måte for dem som har myndighet til å lese og bruke dataene – og hvem skal det være?

- Jo nyere bilene er, jo mer kan hentes ut. Det er ikke bilprodusentenes intensjon, men det er en konsekvens av all elektronikken. Noe blir lagret i bilens levetid, noe blir lagret for en periode – gjerne flere år. Når minnet er fullt, begynner den om igjen, forklarer Simen Huse.

Slik det er nå, kan hvem som helst med det riktige utstyret og den rette kompetansen hente ut dataene. Så vidt Huse kjenner til, er det bare hans firma som kan gjøre dette i Norge. Han er imidlertid meget kritisk, for dette er noe som bør komme under kontroll.

- Bilverkstedene kan bare hente ut serviceinformasjon som er nødvendig for å gi bilen det vedlikeholdet den trenger. Vi kan hente ut alt. Jeg mener det må være som i fly, at dataene må være lagret på en slik måte at ikke hvem som helst kan gå inn og tukle med dem. Det må være en standard for hva som kan hentes ut, og det må være regler for hvem som skal kunne lese dataene, poengterer Huse.

Han understreker at riktig informasjon kan være med på å hindre ulykker i fremtiden. Det kan ha vært feil i bilen som man bare kan finne ved å scanne systemet. Da vil man se hva som har hendt. Det er mange plusser med bilelektronikken, men også noen minuser hvis systemene blir misbrukt. Mulighetene for misbruk må fjernes, mener Huse, og han understreker at det ikke bare gjelder dataene som ligger i bilen, men også i bilnøkkelen.

- Bilnøkkelen er også en databrikke hvor svært mye informasjon om bilen og dens eier ligger lagret. På verkstedene bruker de nøkkelen som identifikasjon av bil og eier. Med en nøkkelleser kan de se hva som skal gjøres med bilen. Det forenkler verkstedsprosedyrene, men kan være betenkelig.

De færreste bileiere er klar over at bilnøkkelen er en elektronisk ID-brikke. En bilnøkkel som kommer i urette hender, vil kunne brukes til å stjele bileierens identitet, advarer Huse.

Regelverket finnes
- Regelverket finnes, konstaterer seniorrådgiver Sverre Engelschiøn i Datatilsynet. – De samme reglene gjelder her som for andre personopplysninger. Spørsmålet er mer om reglene følges. Her er det snakk om mange aktører og ulike løsninger, og det er de som håndterer bilene, importører, bilselgere og -verksteder, som har ansvaret for at reglene følges. Vi forutsetter at disse aktørene kontakter oss for å finne ut av hvilke regelverk som gjelder og hva de har lov til. Men de har i liten utstrekning tatt kontakt.

Engelschiøn understreker at det er et stort, udekket informasjonsbehov. Bilene utstyres med stadig flere ”bokser” som registrerer stadig mer av det som skjer under kjøringen. Spørsmålet er hvem som har bestemmelsesrett over disse opplysningene.

- Vi mener det helt klart er eieren av bilen som også bestemmer over innholdet i boksene. Men eieren vet sjelden hva slags opplysninger som faktisk ligger lagret, og her har bilselgeren en klar informasjonsplikt. Selgeren har ansvar for å informere om hva som lagres om bilen og hvordan den blir brukt.

Men biler omsettes jo som regel mer enn en gang, og det er vanskelig å pålegge privatpersoner en slik informasjonsplikt ved senere salg. Derfor bør informasjonen være skriftlig, helst som en del av bilens brukermanual – noe som følger bilen. Informasjonen bør også være tilgjengelig på bilmerkenes hjemmesider, sier Engelschiøn.

Tas ikke på alvor
Han mener hverken bilselgere eller –importører hittil har tatt dette problemet alvorlig nok. I Norge er det ulovlig å overvåke andre uten et gyldig, rettslig grunnlag. Det er bare eieren av dataene, i dette tilfellet bileieren, som kan gi en slik tillatelse. Og for å kunne gi tillatelse, kreves det også at eieren vet hvilke data han eller hun gir verkstedet tillatelse til å lese.

- Men, og det er verdt å understreke, sier Engelschiøn, - det er bare de ømtålige dataene, de som beskriver deg som sjåfør, som rammes av regelverket.

Det skjer en voldsom utvikling på dette området, og Datatilsynet har så langt forsøkt å rette oppmerksomheten mot problemstillingen på mer generelt grunnlag overfor regjeringen og Stortinget.

- Vi mente det var behov for en egen stortingsmelding om overvåking av bilkjøringen vår. Men stortingsflertallet mente det ikke var nødvendig.

Nå er det imidlertid nedsatt en egen personvernkommisjon som ser på spørsmål knyttet til personvern i samferdselssektoren. Den skal levere sin rapport mot slutten av året. Det blir spennende å se hva den kommer frem til, sier Engelschiøn.

Datatilsynet følger utviklingen nøye, både nasjonalt og internasjonalt. Norge er et lite land, og trenden er at det som skjer ute i Europa, også kommer til Norge.

- De færreste har skjønt omfanget av dette, de ser bare enkeltelementer.

Det store spørsmålet, som det må tas stilling til, er om det fortsatt skal være mulig å være anonym ute på vegen. Skal bilen fortsatt få være en privat sfære? spør Engelschiøn.

Foruten eieren, er det bare Havarikommisjonen og politiet som har lov til å hente ut data fra bilenes datasystemer. Men også forsikringsselskapene kan tenkes å ville kreve tilgang til dataene.

Hittil er informasjonene som ligger lagret i bilene i liten grad blitt utnyttet ved ulykkesundersøkelser, bekrefter seksjonsleder for vegtrafikk i Havarikommisjonen, Rolf Mellum. Kommisjonen har taushetsplikt og kan ikke bruke den innsamlede informasjonen til å hjelpe for eksempel politiet.

- Vi har i prinsippet tilgang til alle slike data. Men siden vi i første rekke befatter oss med tunge kjøretøyer, har vi foreløpig ikke gått inn i noen sak hvor for eksempel kollisjonspute-sensorene har vært etterspurt fra oss. Derimot har vi gått inn i ulike dataregistreringssystemer i lastebiler knyttet til motordrift, vedlikehold, ulike intervaller m.m. Dette har gitt verdifull faktainformasjon.

Men noen full oversikt over hvilke data som kan tas ut, har vi ikke. Gjennom ulike kontakter har vi imidlertid en viss kunnskap om hva som kan hentes ut, og vi vil benytte dette mer i tiden framover. Utviklingen går imidlertid meget raskt, og vi vil ha behov for alle gode hjelpere, poengterer Mellum.

 

DEBATTREGLER I SAMFERDSEL
Har du synspunkter på denne saken, så kom gjerne med dem her i kommentarfeltet! Det du skriver vil i de fleste sammenhenger fremstå som mer interessant og troverdig dersom du skriver under fullt navn. Hold deg til saken, vis respekt og raushet overfor andre og deres meninger. Husk at det du skriver kan bli lest av mange!

Ytringer som inneholder trusler eller annen form for sjikane, vil bli fjernet.

Vennlig hilsen
Samferdsel-redaksjonen

comments powered by Disqus

Ansvarlig redaktør:  Kommunikasjonssjef Harald Aas, E-post: ha@toi.no  |  Personvern

Designet og utviklet av CoreTrek AS