Reportasjen sto i trykk i Aftenposten 30. oktober 1982

AV ARE WORMNES

Én som gjorde et enormt inntrykk da jeg laget den for over 30 år siden, makter fortsatt å gjøre meg tankefull – jeg var vitne til noe jeg er overbevist om kunne ha reddet mange unge liv i trafikken hvis det var blitt fulgt opp.

På en av mine mange reiser besøkte jeg familiebedriften Lokari Leo Laine Oy i Fin­land. De eksporterte innerskjermer av plast til en rekke bilprodusenter som ville beskytte bilene sine bedre mot rust. Men de laget også små biler for barn. I Finland var disse Lokari-bilene i fritt salg og ble bl.a. brukt til kjøreopplæring for de yngste. I Norge fantes det kun ett eneste eksemplar, hos Valvoline Norge som representerte Lokari her i landet.

Bilen var på størrelse med en velvoksen tråbil, men med motor, brems og gir – fri, forover og revers. Driften var på bakhjulene. Der virket også bremsene. Bilen hadde en toppfart på 30 km/t.

Jeg har alltid vært opptatt av at bilkjøring i meget stor grad dreier seg om mestring, og jeg er overbevist om at det vi lærer oss som små – som for eksempel å sykle eller svømme – det setter seg i ryggmargen, vi kan det for resten av livet. Så hvorfor skulle ikke det også gjelde bilkjøring?

Bilkjøring dreier seg også om respekt. Jeg tenker ikke her først og fremst på respekt for trafikkens lover og regler, de er viktige de òg, men på respekt for fysikkens lover. Det er de som avgjør om vi klarer å holde bilen trygt på veien, eller ikke.

Jeg ville finne ut om små barn var i stand til å respektere og mestre fysikkens lover i en bil. Ideen fikk jeg etter at noen venner var på besøk med sin lille sønn. Han hadde med seg tråbilen sin. Den hadde tilhenger, en toakslet sådan. De som har prøvd å rygge med en toakslet henger, vet at det ikke er helt enkelt. Men det hadde ingen fortalt den lille gutten på fem år, eller derom­kring. Han manøvrerte ekvipasjen rundt i stuen med millimeterpresisjon.

Jeg luftet tankene mine med undervisnings­lederen i NAF, Helge Thingelstad, med avdelingsingeniør Klaus Borch i Vegdirekto­ratets opplæringskontor, og med kontorsjef Per Helljesen i Trygg Trafikk. Trodde de at det kunne ha noe for seg å la barn lære å kjøre bil?

For å finne det ut, fikk vi låne noen kol­legers barn, åtteåringene Joachim og Camilla, jeg fikk låne Lokari-bilen fra Valvoline og jeg fikk låne NAFs glattkjøringsbane på Egge­moen ved Hønefoss. Dit dro vi, Thingelstad, Borch, Helljesen, Joachim, Camilla, fotogra­fen og jeg. På det glatte underlaget rigget vi til en slalåmbane og en sirkelbane. Barna fikk hjelm på hodet og en rask instruksjon om hvordan ratt, gir og pedaler virket. Så fikk de beskjed om å kjøre så raskt de klarte frem og tilbake i slalåmbanen, uten å rive noen kjegler, og deretter så raskt de maktet rundt sirkelbanen.

Det vi så fikk være vitne til, var fascine­rende: Joachim først, med et velutviklet ego og full gass. Resultatet var full snurr og null fremdrift. Han skjønte raskt at mer varsomhet var tingen, og etter noen minutter med prø­ving og feiling danset han elegant mellom kje­glene med full kontroll. Camilla klarte det like raskt, men med motsatt tilnærming – først forsiktig, så raskere og raskere til grensen var nådd. På sirkelbanen gjentok det samme seg – i løpet av minutter klarte begge barna å kjøre rundt hele banen med kontrollert sladd.

Vi var vitne til barns intuitive evne til å tilpasse seg en virkelighet de ikke kunne noe om og ikke hadde noen forutsetninger for å forstå.

Alle de tre myndige her­rer fra Vegdirektoratet, Trygg Trafikk og NAF sto tankefulle og betraktet det hele. Trygg Trafikk mer enn bare litt skeptisk, NAF og Vegdirektoratet mer positive. Thingelstad sa det omtrent slik: – Dersom denne bilen kan trekkes inn i en målrettet undervisning over tid, hvor det å kjøre bil i trafikken gjøres til en del av målet, har vi ikke råd til å la det være uprøvd.

Selv om motorsport siden har fått innpass også i yngre årsklasser, har jeg ikke sett noe mer til den type kjøreopplæring for barn, som vi fikk en smaksprøve av på Eggemoen i 1982 og som gjorde et slikt uutslettelig inn­trykk på meg.

Det vi imidlertid har sett mye av i løpet av de vel 30 årene som er gått siden, er at unge mennesker hvert eneste år kjører seg i hjel i biler som de ikke behersker fordi de ikke for­står og respekterer fysikkens lover.