Norges første internasjonale lufthavn: Fra Gressholmen til den store verden

AV TRYGVE ELIAS SOLHEIM

Flyvehavnen på Gressholmen i 1929

I dag er det småbåt- og gjestehavn i den gamle flyvehavnen på Gressholmen. Den gamle hangaren står fortsatt. Foto: Trygve E. Solheim.

Hus og hangar står fortsatt, men stedet er nå småbåt- og gjestehavn.. Frem til slutten av 30-årene var flytrafikk i Norge kun basert på sjøfly - med tre ruter, en langs kysten fra Oslo til Bergen og videre til Tromsø, en sydover til Göteborg, København og Tyskland og en østover til Stockholm. Mens Danmark fikk sin sivile flyplass, Kastrup, i 1925, må vi til slutten av 30-årene før Norge får sine første landflyplasser, Sola i 1937 og Kjevik og Fornebu i 1939. I Bergen åpnet Flesland først i 1955.

Flyvehavn på Gressholmen
8. september 1938 landet et tysk passasjerfly av typen Junker Ju 52 på den halvferdige Fornebu flyplass ved Oslo. Landingen kom som en overraskelse. Ruten fra Tyskland gikk egentlig til sjøflyhavnen på Gressholmen, men i 1938 hadde Lufthansa bestemt seg for endelig å ta flottørene av Ju 52. Flyet hadde først landet på Kjeller (militær flyplass) for å sette av passasjerene. Deretter fløy man til Fornebu. Byggingen her hadde startet som nødsarbeid i 1934 i regi av Oslo kommune. Landingen var muligens også en del av forberedelsene til det tyske angrepet på Norge i 1940.

I 1918 ble Det Norske Luftfartsrederi stiftet (DNL I). Selskapet ønsket å leie en tomt fra Staten på Lindøya som utgangspunkt for ruter basert på sjøfly. I 1920 ble planene endret til en sjøflyhavn på Gressholmen, og i 1923 bevilget Oslo kommune 130 000 kroner, som var halvparten av den nødvendige startkapitalen. Forutsetningen var at staten skulle bidra med resten, men svaret fra Stortinget var nei. Fram til 1927 var Norge det eneste landet i Europa som ikke hadde et rutenett basert på fly. Mellom London og Paris gikk det 30 avganger per dag. I Danmark ga staten støtte til flere flyruter og til byggingen av Kastrup som sto ferdig i 1925. I Norge hadde private foretatt noen prøveflyvinger, blant annet sommeren 1920 mellom Kristiania og Kristiansand og mellom Stavanger og Haugesund, men uten offentlig støtte ble det fort stopp.

Flyvehavnen på Gressholmen hadde en treg start. I 1918 fantes der et stort overskudd av fly og folk som kunne fly dem, men i Norge strittet politikerne imot. Særlig representantene fra distriktene kunne ikke se noen fremtid i sivil luftfart. Landet manglet også lenge entreprenører som hadde ressurser til å satse på flyruter uten at staten var villig til å gå inn med støtte. Både svenske og danske myndigheter bidro tidlig, men ikke norske.

I 1926 bevilget omsider Stortinget 15 000 kroner, og med støtten fra Oslo kommune kunne anleggsarbeidene på Gressholmen starte. En representant fra Nordland uttalte likevel følgende: "Det er urimeleg å tenkja seg ei dagleg flyrute, at det vert noko framtidstransportmedel for folk og varor, kan eg aldri få inn i hovudet."  I 1927 ble det nei nok en gang. Fortsatt var mistilliten til ny teknikk og urbanisering sterk, og fly ble forbundet med noe militært. I Norge sto antimilitaristiske holdninger sterkt.

Men flyhavn ble det, med byggestart sommeren 1926 under ledelse av sjefen for Hærens ingeniørdetasjement på Akershus, kaptein Martin Hanoa. Sjøflyhavnen ble anlagt i bukten ved "Torsteins brygge", der det en gang hadde vært et sund mellom Gressholmen og Heggholmen. Det ble satt opp hangar og verkstedsbygning i metall og støpt trallebane fra sjøen til hangaren. To villaer ble tatt i bruk som henholdsvis sommerbolig for stasjonssjef og verksmester og som oppholds- og spisebrakke for flygere og bakkemannskap. I tillegg ble det oppført en lav brakke som tjente som ekspedisjonsbygning, kontor og venterom. Grunnet knappe bevilgninger fra staten, sto ikke alt dette klart til starten i 1927, men kom til etter hvert.

Rutetrafikken starter
16. juli 1927 landet det første sjøflyet på ruten Oslo-Gøteborg-København-Berlin (Stettin). Hovedaktør var Deutsche Luft Hansa Aktiengesellschaft, men med Norske Luftruter AS som norsk driftsansvarlig og med Det Norske Luftfartsselskap (DNL II) som ansvarlig for motorbåten som fraktet passasjerene fra Oslo sentrum til Gressholmen. Det tyske selskapet skiftet navn til Lufthansa i 1933. Denne første sommeren fraktet sjøflyene 636 passasjerer, hadde med 6,7 tonn bagasje, 1,8 tonn gods og vel ett tonn post. Den første sesongen varte frem til 30. september. I de neste 7-8 årene var denne ruten identisk med norsk, sivil ruteflyving. Hvert fly hadde plass til rundt 25 passasjerer.

Reisen startet med "Flybussen" fra Karl Johans gate, utenfor Bennetts reisebyrå. Herfra ble man fraktet til Palékaien i Bjørvika og derfra med motorbåt til Gressholmen. Om været ikke tillot flyving fra sjøen, ble man enten fraktet med den samme bussen til Kjeller militære flyplass eller til Østbanen der toget fraktet passasjerene til Jessheim og Gardermoen (ekserserplassen). Ju 52 hadde enten jul eller flottører. Beslutningen om å lande på sjøen eller på land måtte derfor taes før flyet forlot Tyskland (Berlin eller Stettin). Dette avhang av været i Norge. Man hadde ingen radioforbindelse med flyene, bare telefon eller telegraf på bakken. Reisen til Berlin tok vel syv timer med mellomlandinger og kostet 158 kr i 1927. I dagens kroneverdi tilsvarer dette i underkant av 4000 kr. Fra Berlin hadde man forbindelser til et stort antall europeiske byer.

I 1933 hadde Det Norske Luftfartsselskap startet igjen (DNL III), nå med kapitalsterke krefter i spissen, først og fremst skipsrederiet Fred Olsen. Etter hvert sluttet Det Bergenske Dampskibsselskab seg til sammen med flere andre rederier langs kysten. I 1934 overtok DNL Lufthansas rute til Kontinentet, fra Norske Luftruter AS.

Med utgangspunkt i Gressholmen startet DNL en ny sjøflyrute fra Oslo til Bergen 11. juni 1935. Turen tok 4,5 timer og reisen en vei kostet kr 95. I dagens penger tilsvarer dette nær 3000 kroner. Flyene foretok reisen tur og retur hver dag med mellomlanding i Moss, Arendal, Kristiansand S, Stavanger og Haugesund. Denne første sesongen fraktet sjøflyene 3214 passasjerer og 31,6 tonn gods og post. Seteutnyttelsen lå på 52 prosent, og fra første stund ble ruten drevet som et underskuddsforetak. Heller ikke nå var det aktuelt med offentlige tilskudd, i motsetning til hva som var tilfelle i de fleste andre land i Europa. Fra Bergen fløy DNL videre til Tromsø. Begge strekninger var bare i drift om sommeren. Disse rutene var norsk sivil luftfart, innenlands og utenlands, frem til 1937. Da startet DNL prøvedrift til Stockholm. I 1937 og 1938 gikk også denne ruten til og fra Gressholmen. Fra og med 1939 var trafikken landbasert og knyttet til de nye flyplassene Fornebu, Kjevik og Sola.

I sin selvbiografi "50 år for Norge" forteller Hjalmar Riiser-Larsen om en av få "ulykker" på Gressholmen. Ruten til og fra Stockholm ble fløyet av et Sikorsky-fly som hadde både hjul og flottører. Dette var opprinnelig kjøpt inn av DNL for å fly Oslo (Gressholmen) -Reykjavik. Derfra skulle turen gå videre med PanAm til New York. Men samarbeidet mellom DNL og PanAm ble avbrutt før fly kom i luften. Sikorskyen ble derfor satt inn på Stockholm-Oslo der den kunne ta av fra Bromma og lande ved Gressholmen. Med på en av reisene var en svensk grevinne. Da flyet landet i sjøen ved Gressholmen trodde hun at hun opplevde en nødlanding. Hun styrtet opp fra setet, fikk opp døren og hoppet på sjøen. De mange skjørtene holdt henne heldigvis flytende til mannskapet fikk fanget henne opp med båtshaker. Grevinnens navn forblir ukjent.

Norsk luftfart hadde dessverre opplevd en mer tragiske hendelse året før. 16. juni 1936 fløy DNLs nyeste Ju 52, "Havørn", nordover mot Tromsø. Men flyet nådde ikke målet. Det kolliderte med fjellet Lihesten ytterst i Sognefjorden i tett tåke. Samtlige 7 om bord omkom. Tross ulykken fortsatte rutetrafikken basert på sjøfly frem til slutten av 30-årene, og på kysten nord for Stavanger må vi godt ut på 50-tallet før trafikken baseres på avgang og landing på land.

9. april 1940 landet tyske soldater på både Fornebu og Gressholmen. På Gressholmen ble det løsnet skudd, et av de første sammenstøt mellom norske og tyske soldater på norsk jord. Begge steder ble innlemmet i den tyske krigsmaskinen. Etter andre verdenskrig var Gressholmen for en tid base for skvadron 333 med sine Catalina sjøfly. Disse hadde for en kort periode ansvaret for flytransport innenlands med 2-3 avganger langs kysten hver uke. Etter kort tid forflyttes disse til Sola ved Stavanger og det er slutt for Gressholmen som sjøflyhavn. En av grunnene til at nettopp Fornebu ble valgt som landflyplass var nærhet til sjøen og muligheter for å benytte sjøfly.

Kilder:
Knut Arveng: Gressholmen - "Vår første hovedflyplass". I medlemsblad for Oslo filatelistklubb nr 2/2004. Arveng har også bidratt med stoff og bilder.
Johan Nerdrum: Fugl Fønix. En beretning om Det norske luftfartsselskap. Oslo 1986.
Morten Malmø (red): Norge på vingene. Luftfartsverkets jubileumsbok. Oslo 1997.
Torleif Lindtveit og Gunnar Thoresen: På vingene over Norge. Bilder fra flyhistoriens barndom. Oslo 1980.