AV ØYSTEIN ENGEBRETSEN, LIVA VÅGANE OG INGE BRECHAN

Østlandet står foran beslutninger om nye, omfattende utbygginger av intercity-tog­nettet. NSBs tall viser at 10 prosent av person­trafikken med tog i Norge skjer med intercity-tog. Det er antatt at trafikken vil øke betydelig hvis utbyggingsplanene realiseres.

Selv om vi kjenner omfanget av dagens tra­fikk, har vi hittil ikke visst så mye om intercity-togenes andel av pendlertrafikken.

Undersøkelsen
TØIs undersøkelse dekker langpendlingen til Oslo-regionen (blå skravur i kartet) fra utvalgte kommuner i intercity-triangelet (de utvalgte kommunene i IC-regionene er skravert med rødt i kartet). Undersøkelsen er basert på regis­terdata, offentlig statistikk og en internettba­sert spørreundersøkelse. Totalt består denne pendlergruppen av om lag 16 000 personer. Av disse har 3641 besvart spørreundersøkelsen.

Toget er viktig
Pendlingen på de aktuelle strekningene hadde stor økning på 90-tallet. I samme periode ble det åpnet nye motorveistrekninger, det dukket opp flere ekspressbussruter, og nye dobbelt­sporstrekninger ga innkorting av kjøretiden og økt frekvens på intercity-tognettet.

Vi vet ikke hvilke av infrastrukturforbedrin­gene som har hatt størst betydning for pend­lingsøkningen. Spørreundersøkelsen viser imid­lertid at tog er det vanligste transportmiddelet blant langpendlerne til Oslo fra IC-regionene. Det tyder på at utbyggingen av togtilbudet har vært en viktig faktor i regionforstørringen. Dette er i tråd med erfaringene fra andre land.

Dette tilsier at videre utbygging av intercity-tognettet kan medføre ny regionforstørring rundt Oslo. Langpendlerne har (uavhengig av hvilket transportmiddel de selv bruker) stor tro på at kortere reisetid med tog vil gi flere pend­lere fra IC-regionene, og de mener at utbygging av togtilbudet må prioriteres foran veiutbygging eller bedring av ekspressbusstilbudet.

Selv halvparten av dem som i dag bruker bil, mener at bedre togtilbud er viktigere enn bedre veier for å dekke deres transportbehov til arbeidet.

Nærhet til togstasjonen
Over halvparten av disse langpendlerne bor under fire kilometer fra nærmeste intercity-togstasjon, og de fleste arbeider i områder lett tilgjengelig til fots eller med høyfrekvente og raske kollektiv­forbindelser fra en intercity-togstasjon.

Samlet sett bruker 56 prosent av lang­pendlerne toget. Ande­len er høyest blant dem som bor i Moss-regionen og arbeider i sentrale deler av Oslo. Ekspressbussen har bare betydning for bosatte langs Øst­foldbanen og Vestfoldbanen. De som arbeider sør og øst for de mest sentrale delene av Oslo, reiser med bil.

Andelen av yrkes­aktive i IC-regionene som pendler til Oslo-regionen, og andelen av disse som bruker tog, øker med boligens stasjonsnærhet. Når avstanden til stasjonen er under to kilome­ter, velger to av tre pendlere å bruke tog. De fleste av disse (over 80 prosent) går eller sykler til stasjonen. Er avstanden over tre kilometer, bruker flertallet bil til stasjonen (der bilen parkeres).

De fleste intercity-togbrukerne har sin arbeidsplass i Oslo sentrum eller langs T-bane­nettet. De som jobber i sentrum, spaserer stort sett fra toget til jobben. Samlet sett går 65 prosent til fots fra toget til jobben, 18 prosent bruker T-bane og 13 prosent bruker annen kol­lektivtransport (lokaltog, trikk eller buss).

Reisetiden avgjør i stor grad transportmid­delvalget. Bilførerne velger bil fordi det er fleksibelt og raskt, men kunne reist med tog om reisetiden ble kortere og toget mer forut­sigbart. De togreisende vil helst slippe å kjøre bil, og mener de kan utnytte reisetiden bedre på toget. Mange anser togtilbudet som en nødvendig forutsetning for at de kan pendle så langt.

Gratis parkering ved jobb og dekning av reiseutgifter er viktige drivkrefter for bruk av bil. De som har god tilgang på gratis parkering ved arbeidsplassen og jobber utenfor sentrum og sentrumsnære områder, velger i stor grad bil. Majoriteten av dem som jobber i sentrum eller sentrumsnære områder, velger toget, selv når de har god tilgang på gratis parkering ved jobben.

Om lag halvparten av pendlerne velger av og til et annet transportmiddel enn det de vanligvis bruker. For de kollektivreisende er først og fremst bilen alternativet. Når bilbru­kerne ikke tar bilen, velger de vanligvis tog, men også ekspressbussen har en relativt sterk posisjon.

Vel én av fire brukte tidligere et annet hovedtransportmiddel. Skiftene av hoved­transportmiddel har imidlertid i liten grad endret konkurranseforholdene mellom reisemå­tene. Knapt to tredjedeler gjelder bytte mellom bil og tog, omtrent like mange begge veier. Om lag 40 prosent av busspassasjerene brukte tog tidligere, men bussen har samtidig avgitt minst like mange passasjerer motsatt vei.

I undersøkelsen er bilistene spurt om hva som må til for at de skal gå over til tog. To av tre krever at toget må få kortere kjøretid, flere avganger og bedre punktlighet for at de skal vurdere å skifte til tog. For knapt en fjerdedel vil det uansett være uaktuelt å gå over til tog, hovedsakelig fordi de bor eller jobber for langt fra nærmeste stasjon.

Nøkkelkompetanse
73 prosent av langpendlerne er menn. Gjen­nomsnittsalderen er rundt 46 år. 70 prosent er 40 år eller eldre, kvinnene er noe yngre enn mennene.

Innpendlingen fra IC-regionene er en viktig ressurs for kompetansenæringene i Oslo-regi­onen. Pendlerne har i stor grad høyere utdan­ning, og mange har lederstillinger eller andre sentrale stillinger. Hele 73 prosent har høy­skole- eller universitetsutdanning (gjelder både kvinner og menn). Den tilsvarende andelen for alle sysselsatte i Oslo og Bærum er ikke mer enn 49 prosent.

Langpendlerne har gjennomgående et relativt høyt lønnsnivå, men bare én av tre oppgir bedre lønn som en motivasjon for den lange arbeidsreisen. To av tre er først og fremst motivert av et ønske om en jobb som er interessant og relevant i forhold til deres kompetanse.

Betalt jobbing på toget
Fleksible løsninger er en forutsetning for mange. De fleste arbeider fem dager i uken og minst 35 timer pr. uke. Hele 61 prosent har fleksitid. Fleksibel arbeidstid er det som lettest lar seg kombinere med pendling, men det er også et uttrykk for at pendlere i større grad har mer selvstendige arbeidsoppgaver.

Muligheten til å arbeide om bord på toget (bussen) eller hjemme deler av uken, er med på å gjøre langpendlingen mulig. 69 prosent av de togreisende arbeider om bord på toget. 39 prosent får derfor regnet hele eller deler av reisetiden som arbeidstid. For de bussreisende er de tilsvarende andelene henholdsvis 57 og 32 prosent.

Fjernarbeid er sentralt. Fire av fem svarer at det er praktisk mulig å arbeide hjemme deler av arbeidsuken. Hele 86 prosent av disse gjør det, over halvparten hver uke. Knapt halvparten av dem med femdagers uke reiser fram og tilbake til jobb maksimalt fire dager i uken. Tre fjer­dedeler av dem jobber på hjemmekontoret de dagene de ikke reiser inn til Oslo-regionen (de øvrige overnatter i nærheten av arbeidsplassen). Nesten samtlige er koblet opp mot arbeidsplas­sen via Internett.

Knyttet til bostedet
Mye tyder på at langpendlingen anses som en permanent løsning. I gjennomsnitt har lang­pendlerne hatt samme tilpasning i 11 år, og 59 prosent regner med at dette vil fortsette minst fem år til. Bostedsvalget er i hovedsak knyttet til et ønske om nærhet til familie og venner, godt bomiljø og oppvekstmiljø for barn (81 prosent er gift/samboende).

Referanse
TØI rapport 1201/2012.