Mye er gjennom mange år blitt sagt om dårlig vedlikeholdte veier, treg og dyr veiutbygging, forsømte veiskilt, nedfalte kjøreledninger, forsinkede tog og annen elendighet i den landbaserte transportinfrastrukturen her i landet. Så mye at det har vært til å bli trett av.

Men nå er det som om iallfall noen av oss våkner igjen og blir forsiktig optimistiske – oppildnet av at regjeringen har foreslått både et nytt veiutbyggingsselskap og en omfattende jernbanereform.

Dette er spennende. Selv om vi ikke vet alt om hva et nytt veiselskap og nye forhold i jernbanesektoren vil medføre i praksis, er vi tilbøyelige til å juble allerede nå – ikke over synlige resultater, altså, men over at et håp er tent.

Det ligger i kortene at det kan oppstå en slags fruktbringende konkurranse mellom det gamle Statens vegvesen og et nytt veiselskap. Og hva jernbanereformen angår, er det sagt i klartekst at det skal oppstå konkurranse mellom den gamle togoperatøren NSB og noen i norsk sammenheng nye togoperatører.

Et nytt veiselskap kan tenkes å vise seg flinkere enn det gamle, hva enten veiselskapet er pådyttet krav om det eller ikke, til noe så banalt som å sørge for gode raste- og hvileplasser samt jevnlig rengjorte skilt langs en motorvei, og så kan en følge av dette bli at den gamle aktøren skjerper seg for å vise at den kan bli minst like flink til det samme.

Nyetablerte togoperatører kan tilsvarende ville vise at de er flinkest til å tilfredsstille det togreisende publikum, og så kan en følge meget vel bli at NSB legger seg ekstra i selen for å vise at nei, det er NSB som er best.

Utgangspunktet for at det er spennende, det som nå skjer innen veisektoren og jernbanesektoren, er ikke noen tanke om at det ikke finnes flinke og ambisiøse folk i Statens vegvesen og i NSB; uten slike folk hadde ikke de to aktørene fått til hva de tross alt har fått til. Utgangspunktet er at det i gamle og veletablerte miljøer – for all del ikke bare innen vei og jernbane – finnes underliggende vi-er-best-kulturer av den typen som ikke gir de sterkeste bidrag til å bringe verden videre.

Konkurranse er bra – gitt at det finnes gjennomtenkte konkurranseregler og en form for overvåking som ser til at reglene følges og dessuten straffer den som måtte unnlate å etterleve reglene. Uten godt regelverk og god overvåking kan konkurranse gi seg stygge og høyst uønskede utslag. Her kommer politikerne sterkt inn i bildet – vil de klare å sørge for sunne konkurranseforhold som ser til at både ansattes og publikums interesser blir vel ivaretatt?

Tilbøyelige til å juble allerede nå, det er vi altså, men vi slipper ikke jubelen løs. For det er med et nytt veiselskap og nyetablerte forhold i jernbanesektoren som det er med nye regjeringer: Først over et stykke tid vil det vise seg i hvilken grad folk får hva de er blitt forespeilet.

I påvente av hvordan det hele vil utvikle seg, kan vi håpe at regjeringens foreslåtte nyordninger innen vei og jernbane er basert minst like mye på gjennomtenkt forretningsstrategi som på renspikket ideologi.