AV JÁNOS HERMAN

Ettersom grunnleggende prinsipper for EUs transportpolitikk allerede er etablert, vil noen kanskje spørre seg hvorfor nye endringer nå er nødvendig, slik de ble foreslått i hvitboken i mars i år.

Det er velkjent at EU jobber med nye tiltak for å takle problemene skapt av finanskrisen og for å legge grunnlaget for mer langsiktig fremgang. Mange av disse initiativene er en del av Europa 2020-strategien for smart, bærekraftig og inkluderende vekst. Transport er et eksempel på et område hvor det både er behov og gode muligheter for å skape bærekraftig og ressurseffektiv vekst og arbeidsplasser. Transportsektoren er sentral for hele EUs økonomi og bidrar til at medlemslandene blir stadig mer integrert med hverandre. Men ikke bare det, transportsektoren er i seg selv en viktig del av økonomien. I EU sysselsetter sektoren rundt ti millioner mennesker og står for rundt fem prosent av BNP.

I tillegg tyder stadig mer på at transportsektoren ikke er bærekraftig på lang sikt uten grunnleggende endringer. For det første er transportvolumet ventet å øke med 60 prosent frem til 2030. Videre blir 96 prosent av transportsektorens energibehov dekket av olje. Det er helt klart at vi ikke kan fortsette å være så avhengige av olje som energikilde. EU har også forpliktet seg til å redusere utslippet av klimagasser med minst 80 prosent innen 2050. En ytterligere utfordring ligger i at våre byer, luftrom, veier, jernbanestrekninger og havneanløp i stadig større grad lider under gjentatte trafikkorker.

De ovennevnte punktene er hovedgrunnene og den overordnede konteksten for årets hvitbok fra Europakommisjonen: «Et veikart for et felles europeisk transportområde». Hvitboken, som inneholder en strategi for å svare på de utfordringene vi står overfor, er basert på tre sentrale tanker:

For det første går vi inn for å bruke ny teknologi for kjøretøy og drivstoff. Dette innebærer bruk av elektriske og brenselcellekjøretøy for korte strekninger og i byer, og bærekraftig biodrivstoff for lengre strekninger.

For det andre må vi sørge for å gjøre valgene for passasjer-og godstrafikk mer hensiktsmessige. EU er fast bestemt på å fremme bruk av offentlig transport, buss og tog for passasjertrafikken.

For det tredje må vi få mer ut av den eksisterende infrastrukturen. På den ene siden må trafikkavviklingen forbedres gjennom bruk av nye IT-løsninger samtidig som de administrative kostnadene må ned. På den andre siden må modale nettverk knyttes tettere sammen med hverandre for å utnytte all tilgjengelig kapasitet. Modale systemer er et nøkkelbegrep her.

Om man ser litt lenger inn i fremtiden: innen 2050 skal det ifølge planene i hvitboken ikke lenger brukes biler med konvensjonelt drivstoff i byene, luftfarten skal bruke 40 prosent lavkarbondrivstoff, utslippene av CO2 fra transport skal kuttes med 40 prosent, og 50 prosent av passasjer-og godstrafikk på mellomlange strekninger skal over fra vei til jernbane og skip.

Jernbanen kommer derfor til å bli avgjørende, og hvitboken foreslår å opprette et felles europeisk jernbaneområde. Dette forutsetter fri tilgang til markeder uten barrierer og hindre. Markedstilgangen vil være ufullstendig så lenge europeiske jernbaneselskaper ikke har rett til å tilby passasjertransporttjenester i hele EU. Kommisjonen har derfor meddelt at den i 2012 vil legge frem et nytt initiativ for å fremme åpningen av passasjermarkedet innenlands på en måte som vil fundamentalt forbedre tjenestene for EUs innbyggere.

Det felles europeiske transportområdet må selvsagt baseres på en mer avansert og integrert transportinfrastruktur. Dette målet oppfylles av nettverket Trans-European Network (TEN-T). En omfattende revisjon av dette instrumentet er i gang, og vil være tett knyttet til forslagene i hvitboken. Målet er å ytterligere styrke det eksisterende flermodale, integrerte transportnettverket. Nettverket må bli enda bedre knyttet til naboland og regioner. Det er ingen tvil om at videreutviklingen av TEN-T er et stort prosjekt, som krever gjennomtenkte analyser og enorme investeringer.

Transporten er per definisjon internasjonal. Åpning av markeder i tredjeland innen transporttjenester, -produkter og -investeringer kommer helt klart til å ha høy prioritet for et EU som vil fortsette å sette standarden på transportfeltet. Vi kommer til å arbeide for markedsintegrasjon og utvidelse av våre transportaktiviteter og infrastruktur både til våre nærmeste naboer og enda lengre bort. Det er viktig for oss å fremme vår tilnærming globalt: å åpne opp transportmarkedene for fri og uforstyrret konkurranse og for løsninger som er bærekraftige for miljøet.

Da er det ikke rart at transport er en viktig komponent i det europeiske økonomiske samarbeidsområdet EØS. Norge har tatt inn de relevante rettslige forpliktelsene gjennom EØS-avtalen og deltar i en rekke EU-programmer og -byråer på transportområdet. Det er ingen overraskelse at våre strategiske langtidsplaner peker i samme retning når det gjelder å redusere klimagassutslipp, fremme alternative drivstoff til olje, og jernbane og offentlig transport i sin alminnelighet. For meg er det utelukkende positivt at det finnes ambisiøse planer for å utvikle en tettere norsk tilknytning til EUs overordnede, flermodale transportnettverk.

Gitt alle disse likhetene og de mange felles aktivitetene, tror jeg hvitboken om transport, samt det pågående arbeidet med å utvikle TEN-T, vil være gode nyheter og skape nye muligheter for oss alle – det være seg i Oslo, Brussel eller andre europeiske hovedsteder.