Da han kom til Samferdsel i 2005, hadde Are Wormnes arbeidet i Aftenposten i 26 år, de fleste av dem med ansvar for bl.a. bil-, motor- og veitrafikkstoffet.

Tegning for Samferdsel: Niels Poulsen

AV ARE WORMNES

Jeg satt på rennesteinen i veikanten og noterte registrerings-numrene til de få bilene som passerte – det var en populær hobby for guttepjokker den gangen.

Men i 1960 snudde det. Etter å ha vært underlagt restriksjoner siden krigen, ble bilen nå tilgjengelig for Hvermannsen, så sant han eller hun hadde pengene som skulle til. Det hadde mine foreldre. Bilen ble en del av min hverdag i 1960 og har vært det siden. Men de færreste tenkte den­gang på at den bensinen eller dieselen bilen trengte for å kjøre, sakte, men sikkert ville forandre verden.

Det var omtrent 122 millioner kjøretøyer her på kloden i 1960, tohjulinger unntatt – og det var mange av dem også, tohjulin­gene, allerede dengang. I 2002 var det 812 millioner kjøretøyer med minst fire hjul, og spådommen for 2030 er at antallet da vil ha kommet opp til 2080 millioner (Vehicle Ownership and Income Growth, Worldwide: 1960–2030 Joyce Dargay, Dermot Gately and Martin Sommer January 2007). Det er land som Kina og India som i særlig grad vil bidra til den enorme veksten. Alle disse kjøretøy­ene skal ikke bare ha en vei å kjøre på og ste­der å parkere, de skal også ha drivstoff.

Jeg begynte å tenke på mine egne biler. Jeg kjøpte min første i 1972, en gjennomrusten Opel Rekord fra 1961. I 1976 kjøpte jeg min første nye bil, en Honda Civic – en fantastisk opp­levelse. Siden har jeg bare kjøpt nye biler, det er blitt endel etter hvert. Nå sitter jeg og ser tilbake på mer enn 40 år som bil­eier, og jeg har sikkert kjørt minst 10 000 kilometer hvert av disse årene. Og siden noen av de første bilene var ganske tørste, er det sikkert ikke så veldig feil å regne med at bilene mine har slurpet unna rundt 40 000 liter bensin eller diesel i løpet av disse årene, sikkert mer.

Da er det jeg setter meg ned og tenker: Jeg disponerer én av rundt en mil­liard kjøretøyer «med minst fire hjul» i dag. Og jeg vet at også de motoriserte tohjulingene er veldig tallrike i de landene i Asia og Syd-Amerika, til dels også Afrika, hvor befolkningen nå streber etter samme levestandard som den vi tar for gitt. Beho­vet for drivstoff er enormt! Men ressursene er begrenset.

I 2007 var det daglige forbruket av råolje i verden 86 millioner fat per dag. Det tilsvarer ca. 13,7 milliarder liter. Hver dag! I 2030 er det estimert at behovet vil være 104 millioner fat per dag, eller rundt 16,5 milliarder liter (en.wikipedia.org/wiki/Peak_oil).

Med sånne tall svirrende i luften, begyn­ner jeg å lure på hvor all denne oljen kommer fra? Jeg vet jo at den pumpes opp der nedenfra, under meg. Men hva skjer der nede når det hver dag forsvinner nærmere 14 milliarder liter, hvor lenge kan det fortsette – når forbruket hele tiden øker? Vil jordskorpen kollapse under meg?

Vi bor på en kule som inni seg har plass til ca. 1 083 210 000 000 kubikkilometer med innhold av et eller annet slag, ifølge NASA. Med et årlig forbruk av oljeressurser på i under­kant av 5 kubikkilometer, skulle det tilsi at Jordens indre kunne forsyne oss i rund reg­net 216 milliarder år hvis alt det der inne var olje. Men det er det jo ikke.

Nå tapper vi i fellesskap Jordens indre hvert år for olje tilsvarende innholdet i en tønne som er en kilometer i dia­meter og godt og vel seks kilo­meter høy. Og i tiden som ligger foran oss, må denne tønnen bli større og større år for år – hvis vi ikke fin­ner andre måter å forsyne bilparken, gressklipperne, aggregatene, motorsagene, mopedene og motorsyklene med det de trenger på – for å holde oss til bare de mobile oljeforbrukerne.

Når jeg fabulerer slik, rundt så store tall, er det lett å bli svimmel. Men jeg skjøn­ner at det haster med å finne alternativer til oljen dersom vi fortsatt skal kunne forflytte oss motorisert på denne kloden.