Sikkerheten pleies bedre i luften enn på bakken

Torkel Bjørnskau, en av forskerne bak prosjektet, sier i en kommentar til Samferdsel: - Sikkerhetskultur er et kjenne-tegn, en egenskap ved en virksomhet. I luftfarten har dette vært veldig fokusert, men ikke i veitrafikken. Her er det potensial for sikkerhetsforbedringer. Illustrasjonsfoto: Are Wormnes

AV TORKEL BJØRNSKAU OG FRODE LONGVA

Er det god sikkerhetskultur i en virksomhet, er det også godt arbeidsmiljø og lavt sykefravær. Og de som opplever at sikkerhetskulturen er god, følger regler og prosedyrer på jobb i større grad enn andre. De som følger sikkerhetsregler på jobben, gjør det også i større grad enn andre privat.

Det er dessuten slik - helt i tråd med hensikten - at de som følger sikkerhetsreglene konsekvent, er mindre involvert i ulykker og hendelser enn de som ikke alltid følger regelverket.

God sikkerhetskultur i en virksomhet betyr at sikkerhet er høyt verdsatt og sterkt i fokus på alle nivåer – at det er en del av ”kulturen”.

Sikkerhetskultur er forsøkt undersøkt i en rekke virksomheter og bransjer med potensielt farlig produksjon, men i begrenset grad i transportsektoren. Som en del av Norges forskningsråds program ”Risiko og sikkerhet i transport” (RISIT) har vi undersøkt hvordan det står til med sikkerhetskulturen i norske transportselskaper: fly, helikopter, bane og buss.

Sikkerhetskultur, hva er det?
Det har vært gjort mange forsøk på å definere sikkerhetskultur. En av dem som har gitt det mest konkrete innholdet er den britiske sikkerhetsforskeren James Reason. Han peker på fem sentrale forhold:

Informert kultur: Organisasjonen innhenter data om eventuelle ulykker, men også om hendelser (nestenulykker), og den gjennomfører proaktive tiltak som sikkerhetsrevisjoner og undersøkelser av sikkerhetsklima.

Rapporteringskultur: Ansatte rapporterer om hendelser og nestenulykker og tar del i undersøkelser av sikkerhetsklima mv.

Rettferdig kultur: Ansatte stimuleres til å rapportere hendelser gjennom at de har tillit til at ledelsen behandler hendelsesrapporter og impliserte personer på en rettferdig måte.

Fleksibel kultur: Organisasjonen har evne til å endre praksis.

Læringskultur: Organisasjonen evner å lære fra rapporterte hendelser, sikkerhetsrevisjoner mv., slik at sikkerheten forbedres.

Reason og andre påpeker at en organisasjons eller virksomhets sikkerhetskultur er tett knyttet til organisasjonskulturen mer generelt, og at den er påvirket av de rammebetingelsene organisasjonen eller virksomheten arbeider under, slik som lover og regler, tilsyn, konkurranseforhold.

Figur 1 viser en modell for hvordan vi tror sikkerhetskulturen henger sammen med slike andre forhold. I og med at sikkerhetskultur antas å være tett koblet mot den mer generelle organisasjons­kulturen, har vi antatt at det er en positiv sammenheng mellom god sikkerhetskultur og godt arbeidsmiljø, og at sikkerhetskulturen er påvirket av rammebetingelser og av tilstedeværelsen av formelle sikkerhetsprosedyrer. Som det framgår av figuren, tror vi også at sikkerhetskulturen påvirker den enkeltes holdninger og sikkerhetsatferd, og at dette igjen påvirker faktisk sikkerhet.

Figur.1: Modell for sammenheng mellom sikkerhetskultur og andre forhold. Kilde: TØI rapport 1012/2009

Indeks for sikkerhetskultur
Forsøk på å måle sikkerhetskultur har tradisjonelt vært gjort ved hjelp av spørreskjemaer. Det er imidlertid en heftig diskusjon i fagmiljøene om det er meningsfullt å forsøke å måle sikkerhetskultur.

Vi mener det kan gi verdifull informasjon og har valgt å benytte et spørsmålsbatteri utviklet av The Global Aviation Network (GAIN). Dette innholder spørsmål om (i) ledelsens innstilling og fokus på sikkerhet, (ii) ansattes innstilling og fokus på sikkerhet, (iii) rapporterings­kultur og reaksjoner på rapportete hendelser, (iv) trening/opplæring i sikkerhetstenkning og (v) generelle spørsmål om sikkerhet i den aktuelle organisasjonen.

Alle spørsmålene er utformet som påstander respondentene skal ta stilling til på en skala fra helt uenig (1) til helt enig (5). Skårene på enkelt­spørsmålene kan summeres sammen til en indeks som representerer et samlet uttrykk for nivået på sikkerhetskulturen.

Utvalget er totalt på 1422 personer og består av førere av transportmidler innen luftfart (fly, helikopter), bane og buss. Svarprosenten er 50 %. Nærmere detaljer om utvalg og metode er dokumentert i Bjørnskau (2005), Longva m.fl. (2007) og Bjørnskau og Longva (2009).

Ulike rammebetingelser
Piloter i luftfart skårer best på indeksen for sikkerhetskultur, deretter kommer baneførerne og til sist bussjåførene jfr. figur 2. Dette er på mange måter et uttrykk for de ulike ramme­betingelsene som de forskjellige transportgrenene befinner seg i.

I luftfart, hvor en ulykke vil ha katastrofale konsekvenser, har man tradisjonelt hatt en meget sterk sikkerhetsorientering, og luftfart er også kjennetegnet av en rekke internasjonale sikkerhetsbestemmelser.

Banetransport har også en sterk sikkerhetsorientering med strenge nasjonale krav til sikkerhet og eget tilsyn.

Veitrafikken, som bussnæringen er en del av, har ikke i samme grad slike sikkerhetsbestemmelser.
 
Figur 2. Skåre på indeks for sikkerhetskultur fordelt etter transportgren. Gjennomsnitt. Kilde: TØI rapport 1012/2009

I kausalmodellen i figur 1 er det antatt at tilstedeværelsen av formelle HMS-systemer (Helse, Miljø, Sikkerhet) gir bedre sikkerhetskultur. Regresjonsanalyser med indeks for sikkerhetskultur som avhengig variabel og spørsmål om man vet hvor man skal henvende seg når det gjelder ulike HMS-saker viser klare positive sammenhenger. Vi finner også at førere som er bekymret for tekniske mangler ved vogn/kjøretøy, oppfatter sikkerhetskulturen som dårligere enn førere som ikke er bekymret.

Analysene viser at indeksen for sikkerhetskultur påvirker sterkt i hvilken grad den enkelte også følger regler og instrukser på jobb.

De som oppfatter at sikkerhetskulturen er god (høy verdi på indeksen), rapporterer at de i langt mindre grad bryter regler og instrukser enn de som skårer dårlig på indeksen. Det er også klare tendenser til at de som følger regler og instrukser på jobb, er mer sikkerhetsorientert privat; de bruker bilbelter i taxi, de følger med på sikkerhetsdemonstrasjoner på flyreiser, og de overholder fartsgrensene når de selv kjører bil.

Smittsom sikkerhetskultur
De som opplever at sikkerhetskulturen i organisasjonen/selskapet er god, gir også uttrykk for at det kollegiale arbeidsmiljøet er godt, og at de trives med jobben. Det er også klare tendenser til at det å kjenne til HMS-systemene på jobb, er positivt for trivsel og arbeidsmiljø. Figur 3. viser gjennomsnittsskåre på indeksen for sikkerhetskultur fordelt etter hvordan man trives på jobb.

 
Figur 3. Skåre på indeks for sikkerhetskultur fordelt etter svar på påstanden:
”Alt i alt trives jeg i jobben i.. ”. Gjennomsnitt. Kilde: TØI rapport 1012/2009.

I og med at de klare sammenhengene mellom sikkerhetskultur og arbeidsmiljø, er det ikke overraskende at det også er klare sammenhenger mellom sikkerhetskultur og sykefravær pga. forhold ved jobb, jf. figur 4. Denne sammenhengen finner vi i alle de fire transport­grenene. Vi finner ingen slik sammenheng når det gjelder sykefravær som den enkelte ikke opplever som forårsaket av forhold ved jobben.

Figur 4. Skåre på indeks for sikkerhetskultur fordelt etter transportgren og om man har vært sykmeldt pga. jobb. Gjennomsnitt.. Kilde: TØI rapport 1012/2009

Modellen som ble presentert i figur 1 er testet ved hjelp av data fra spørreundersøkelsene, og vi får generelt støtte for de antatte sammenhengene. I figur 5 er dette indikert i en revidert utgave av modellen, der de operasjonaliserte variablene som er benyttet i analysene, er angitt i boksene. De sammenhengene som er testet og som får støtte i data, er indikert med uthevete piler.

Figur 5. Revidert modell for sammenhengene mellom sikkerhetskultur og andre forhold. Kilde: TØI rapport 1012/2009  

Generelt får vi støtte for de antatte sammenhengene i modellen, men sammenhengen mellom sikkerhetskultur og faktisk sikkerhet er komplisert og vanskelig å teste ved hjelp av egenrapporterte hendelser/uhell.

Det er likevel mulig å studere sammenhengen mellom sikkerhetskultur og faktisk sikkerhet på et aggregert nivå – og vi finner som forventet at sikkerhetskulturen varierer med faktisk sikkerhet mellom transportgrener.

Mellom selskaper innenfor samme transportgren er det også mulig å studere sammenhengene mellom sikkerhetskultur og faktisk sikkerhet, vel å merke dersom uhell/ulykker registreres på samme måte. Det vil for eksempel kunne være mulig å undersøke slike forskjeller innenfor buss- og lastebilnæringene. Tradisjonelt har ikke slike organisasjonsmessige forhold i transportselskapene blitt vektlagt i forbindelse med trafikksikkerhet på vei.

De klare sammenhengene mellom sikkerhetskultur, arbeidsmiljø, egen sikkerhetsatferd og ulykker/hendelser viser at tiltak for å forbedre sikkerhets­kulturen kan ha et stort potensial for å forbedre trafikksikkerheten i ulike transportgrener. De viser også at forbedringer i sikkerhetskulturen kan gi forbedringer når det gjelder arbeidsmiljø og sykefravær.

Referanser
Bjørnskau T. 2005
Flysikkerhet i Norge. Resultater fra en spørreundersøkelse til ansatte i norsk luftfart. Oslo, Transportøkonomisk institutt, TØI rapport 782/2005.

Longva F., Osland O. og Hagen T. 2007
Arbeidsmiljø i bussbransjen – evaluering av forsøk med team i tre bedrifter. Oslo, Transportøkonomisk institutt, TØI rapport 908/2007.

Bjørnskau T. og Longva F. 2009
Sikkerhetskultur i transport. En sammenligning mellom forskjellige transportformer. Oslo, Transportøkonomisk institutt, TØI rapport 1012/2009.