Europeisk forskningsformidling i endring

Harald Aas

Fremtiden for vitenskaplig publisering har vært gjenstand for diskusjon i mange år. Dette ledet fram til den såkalte Berlin-deklarasjonen i oktober 2003 hvor over 100 representanter fra ledende forskningsorganisasjoner tok til orde for en mer ”åpen publisering”, blant annet gjennom internett. Tanken er at forskningsresultater skal bli lettere tilgjengelig og tilhøre samfunnet som en slags felles kulturarv. Deklarasjonen har sitt utspring i det EU-støttede prosjektet ”European Cultural Heritage Online (ECHO), som har som formål å lette tilgjengeligheten til slik informasjon.  

EU-studie

I den nye EU-studien, som skal være ferdig i 2005, vil EU-kommisjonen kartlegge hvilke endringer som allerede er på gang i Europa når det gjelder vitenskaplig publisering, hvilke krefter som står bak og hvorfor dette skjer. Man vil også undersøke i hvilken grad det er krefter som motarbeider positive endringer i publiseringssystemet og hva konsekvensene av eventuelle endringer blir for forfattere, lesere og biblioteker.

Lange tradisjoner

Siden de første vitenskaplige tidsskriftene så dagens lys midt i det 17. århundre, har forskere vært tvunget til å sammenfatte og formidle kompliserte forskningsresultater i relativt korte artikler. Utgivere har gjort et levebrød av å utgi tidsskrifter med disse artiklene, og i dag er det over 20 000 slike vitenskaplige tidsskrifter verden over. Vel 40 prosent av disse tidsskriftene utgis i Europa og vel 30 prosent i USA. Europa leder altså i antall titler, men ligger langt bak USA i de fleste disipliner når det gjelder antall referanser.

Tidsskriftene har et såkalte ”peer-review” system, der andre forskere innen fagfeltet godkjenner artiklene før de kommer på trykk. Dette  fungerer som en viktig vitenskaplig kvalitetssikring. Publiseringen i slike tidsskrifter er også blitt svært viktig for den enkelte forskers karriere. Hvert år publiseres ca 1,5 millioner vitenskaplige artikler. 

Utvikling

De siste årene har vitenskaplige publisering gjennomgått store endringer, ikke minst som en følge av ny teknologi og økonomisk utvikling. Det er blitt stadig enklere å formidle resultater over internett, og et stadig sterkere krav om at resultatene skal være gratis tilgjengelig, samtidig som kostnadene til ”review-ordninger” har økt med ca 10 prosent pr år, altså langt mer enn den generelle prisstigningen. Dette har gjort at prisene på publikasjonene har gått opp så mye at mange bibliotek ikke har råd til å abonnere på et så stort antall som tidligere. Når kostnadene for å utgi tidsskriftene stiger, og abonnementstallene synker, er det vanskelig å få dette til å gå rundt økonomisk på samme måte som tidligere.

Omkring 20 prosent av de europeiske tidsskriftene har tatt konsekvensen av den teknologiske utviklingen og gjort tidsskriftene tilgjengelig gjennom ”Directory of Open Accesss Journals” på internett (www.doaj.org). Basen inneholder nå ca 1000 titler. 

Man spør seg nå om tiden er inne for endringer i retning av et offentlig forskningsarkiv som er gratis tilgjengelig, i tillegg til eventuell publisering i ulike tidsskrifter. Hvordan man i så fall skal ordne med finansiering og kvalitetssikring, er et åpent spørsmål. Men det er vel  dette som EU nå søker å finne ut av gjennom prosjektet. At EU-kommisjonen i økende grad vektlegger forskningsformidling, er det liten tvil om. For å få motta støtte til forskningsprosjekter gjennom EUs sjette rammeprogram, må man i prosjektsøknaden også inkludere en plan for hvordan resultatene skal publiseres.  Kilde: EUs informasjonssenter for forskning (www.europa.eu.int/comm/research/infocentre/).