Når vi da kommer hjem igjen, må vi spørre oss selv hva det egentlig er vi driver med her i landet. Vi har en av verdens reneste energiforsyninger, vi har en mosjonerende befolkning og store, lett tilgjengelige rekreasjonsområder, vi har et rimelig godt helsevesen og et omsorgsapparat som sikrer de fleste av oss den hjelpen vi trenger når vi trenger den. Vi har god råd og anledning til å kjøpe hva vi vil og til å reise hvor vi vil. Vi har også råd til å holde oss med en eller flere biler, hvis vi vil.

Vi har det godt i Norge. Vi har nok av det meste, og vi får leve i fred, uten frykt for krigs- eller terrorhandlinger. Dette er viktige kriterier for et godt liv.

Så tillater vi oss også iblant, gjerne etter en utenlandstur, å spørre hvilken rolle bilen spiller i vårt gode liv. Og svaret blir, må vi erkjenne, at den spiller en veldig viktig rolle, og faktisk en stadig viktigere rolle etter som årene går og den kroppslige slitasjen melder seg med økende styrke. Bilen er et uvurderlig gode for alle som ikke lenger kan gå så godt, løfte tungt eller stå på overfylte busser og baner.

I flere titalls år har «Man» diskutert bilismens uheldige sider. «Man» er ofte relativt unge, idealistiske, velutdannede mennesker som sitter strategisk plassert i direktorater, departementer, forskningsinstitusjoner og organisasjoner. «Man» legger i meget stor grad premissene for samfunnsutviklingen. «Man» er opptatt av miljøet og av en bærekraftig utvikling. «Man» vil bekjempe biltrafikken, og nær sagt intet middel skal være uprøvd i den kampen, det være seg avgifter, bompenger, køprising, skattlegging, parkeringsrestriksjoner – ja, listen kan gjøres lang.

Gjennom forskningsprosjektet TEMPO søker Transportøkonomisk institutt sammen med CICERO, Senter for klimaforskning, og sentrale bedrifter og offentlige myndigheter å finne kodene for hvordan transport av mennesker og gods kan gjøres miljøvennlig. Hva som kommer ut av dette fireårige prosjektet får vi forhåpentlig vite i løpet av 2013, når arbeidet skal være sluttført. Vi utelukker imidlertid ikke at «Man» også da vil benytte muligheten til å anbefale løsninger som vil begrense vår bevegelsesfrihet og redusere livskvaliteten for mange. Men vi håper at «Man» kommer frem til at det kan la seg gjøre å bevare mobiliteten uten at det fører til verdens undergang.

Vi har den naive tro at et godt tilrettelagt trafikkmiljø og transportsystem, hvor også den moderne, lite forurensende personbilen har en plass, kan bidra til levende byer og tettsteder. Det gjelder å tenke smart.

Vi tror at også «Man» ønsker et levende bymiljø og et godt liv for befolkningen. Kollektivtransporten må få spille en viktig rolle der den kan gi positive bidrag, men vi vil tro at det beste resultatet oppnås om «Man» spiller på parti med bilen og utvikler gode løsninger hvor bil, kollektivtransport, sykkel og apostlenes hester får drahjelp av hverandre. Flere artikler og innlegg i denne utgaven av Samferdsel berører disse problemstillingene.

Når vi reiser, og det gjør vi iblant, møter vi ofte en virkelighet langt fra vår egen. I Asia, for eksempel, ser vi en massiv overgang fra sykkel til moped til bil, med tilhørende, velkjente problemer som følge. Vi ser at det i befolkningen der er et enormt sug etter den velstanden vi tar for gitt. Og der er det ikke et viktig poeng om bilen har partikkelfilter eller hvor mye CO2 den legger bak seg.

I Kina alene ble det solgt mer enn 10 millioner nye biler i fjor. Det er rundt regnet fem ganger hele den norske personbilbestanden! Om vi parkerer hele den norske bilparken, vil det ikke merkes på utslippsstatistikkene.

Vi må innrømme at vi ønsker å kunne kjøre til kjøpesenteret hvor vi kan slippe å bære tunge poser langt. Vi ønsker også å kunne reise kollektivt til sentrum for å delta i det sosiale liv, men også å kunne ta bilen når våre gjøremål gjør det formålstjenlig eller helsen gjør det nødvendig.

Vi ønsker oss litt mer pragmatiske holdninger her i landet. Vi tror at det i det lange løp vil vise seg å være til alles beste.