AV IDAR KREUTZER

Idar Kreutzer etterspør endringer i myndighetenes praktisering av det norske rammeverket for livs­forsikringsselskapers investeringer i infrastruktur.

I teorien er det godt samsvar mellom livsfor­sikringsselskapenes pensjonskapital og det norske samfunnets skrikende behov for langsik­tig finansiering av infrastruktur. I praksis gjør regulatoriske begrensninger denne typen inves­teringer lite attraktive.

Norge har et stort, udekket behov for inves­teringer i samfunnsmessig infrastruktur, knyttet til energi, transport, vann og avløp. I kraftsek­toren alene anslår Energi Norge det samlede investeringsbehovet over de neste 10 årene til 15–200 milliarder kroner. Samtidig forvalter de norske livsforsikringsselskapene over 900 milli­arder kroner i pensjonskapital, og har et økende behov for å investere i eiendeler som er tilpas­set de langsiktige pensjonsforpliktelsene de har påtatt seg.

Dette skyldes blant annet finansielle forhold (lave renter), demografiske forhold (en aldrende befolkning) og regulatoriske forhold (innførin­gen av nye, felleseuropeiske solvensregler for forsikring – Solvens II). Det er i dag knapphet på gode investeringsalternativer som kan opp­fylle norske livsforsikringsselskapers behov på dette området.

Med et lite likvid norsk obligasjonsmarked repre­senterer infrastruktur et potensielt, godt, alterna­tivt plasseringsalternativ for livsforsikringsselskaper som har behov for lang­siktige investeringer. Slike investeringer kan ha en rekke sentrale egenskaper som livsforsikringsselskapene etterspør, herunder lang og sta­bil avkastning i norske kroner.

Samtidig viser den offentlige debatten tydelig at måten man har løst finansieringen av vei-og jernbaneutbygging på her til lands er uhen­siktsmessig og fordyrende. Politikere og fagfolk påpeker at prosessene som anvendes for offent­lig behandling av og bevilgninger til utbygging av veier og jernbaner, gir dårlige resultater i form av dyre løsninger, forsinkelser, miljøpro­blemer og elendig trafikkavvikling. Selv begren­sede strekninger på noen få mil tar mange tiår å bygge ferdig, bl.a. fordi bevilgningene utsettes. I mellomtiden snegler biltrafikken seg frem på veier under langsom utbedring, mens togtrafikken går på gamle spor, der vedlike­holdet er kuttet ned, og de reisende lider under stadige trafikkstans.

Det blir etter hvert åpenbart for de fleste som deltar i debatten at den årlige budsjettprosessen medfø­rer fordyrelse i form av forlengelse av byggetiden, høyere anleggskostnader og redu­sert samfunnsmessig verdi som følge av ugun­stig trasévalg.

Norske livsforsikringsselskaper er inntilt på å benytte sin kompetanse og investerings­kapasitet til å finansiere investeringer i infra­struktur, og Finans Norge har i lang tid arbeidet for å bedre selskapenes rammebetingelser på dette området. Kapitalforvaltningsforskriften for livsforsikringsselskaper og pensjonsfo­retak ble endret med virkning fra årsskiftet 2010/2011 for å legge til rette for investeringer i infrastrukturinvesteringer. Endringene inne­bar blant annet at livsforsikringsselskaper og pensjonskasser fikk adgang til å plassere inntil fem prosent av kollektivporteføljen i aksje­selskaper som driver virksomhet begrenset til infrastrukturinvesteringer.

I ettertid har det vist seg at Finansdeparte­mentet har lagt seg på en streng fortolkning av forskriften. KLP fikk høsten 2011 avslag av departementet på sin søknad om godkjenning av kjøp av 35 prosent av aksjene i TrønderEnergi Nett AS, et selskap som drifter og byg­ger ledningsnett. Avslaget ble begrunnet i en tolkning av forsikringsvirksomhetslovens forbud mot eierskap over 15 prosent i selskap som driver forsikringskringfremmed virksom­het. I praksis medfører denne bestemmelsen dermed en vesentlig begrensning for utnyttelse av det handlingsrommet for investeringer i infrastruktur som kapitalforvaltningsforskrif­ten åpner for.

Norske livsforsikringsselskaper kunne i teo­rien investert rundt 50 milliarder kroner i vei, bane og annen infrastruktur. Dette forutsetter endringer i myndighetenes praktisering av det norske rammeverket for slike investeringer.

(Se også artikkel i Samferdsel 3/2012, side 8.)