Du er her

Alkolås i buss: Alle fornøyd, men ingen videreføring

Såvel sjåførene som ledelsen og passasjerene er positive til alkolås i busser etter avsluttede forsøk på bybussene på Lillehammer. Likevel blir ikke tiltaket permanent, for det kan ikke bevises noen sikkerhetsgevinst.

Venn tipset!

Din venn har blitt sendt en e-post om denne artikkelen.

Tips en venn

 Mag. art. Terje Assum og siv. ing. Rolf Hagman er forskere ved Transportøkonomisk institutt.

/ Av Terje Assum og Rolf Hagman /

Bussjåfør Terje Thunæs er en av ca. 30 bussjåfører som deltok i alkolås-forsøket på Lillehammer.
Foto: Steinar Svensbakken, Statens vegvesen.

Alkolås var installert i 14 busser og en avløserbil hos Schøyen Bilcentraler på Lillehammer.  I tillegg hadde fire demonstrasjonsbiler ved Norsk vegmuseum alkolås installert.  Forsøket pågikk fra slutten av november 2004 til 30. november 2005, men alkolåsene ble først demontert våren 2006. Cirka 30 sjåfører deltok i forsøket på Lillehammer.

Hovedresultater

Alkolås er et pusteprøveapparat knyttet til kjøretøyets tenningslås. Sjåføren må avgi pusteprøve og får ikke startet kjøretøyet hvis det er alkohol i utåndingslufta.

Forsøk med alkolås i bybussene på Lillehammer har vist at sjåfører, ledelse og passasjerer aksepterte alkolås. Den viktigste betingelsen for aksept av alkolås i buss var at alkolåsene fungerte bra i praksis. Sjåførene var skeptiske i utgangspunktet, fordi de var bekymret for tekniske problemer med alkolåsene og for mistanke om promillekjøring. Besøk ved et svensk busselskap som hadde brukt alkolås i flere år og egen bruk av alkolås reduserte sjåførenes skepsis, og fikk flertallet til å akseptere alkolås i bussene.

Ledelsen i Schøyens Bilcentraler AS, som utfører busstrafikken på Lillehammer, var positiv til samarbeid om alkolås dersom sjåførene var enige, men stilte krav til samarbeidet. Etter at forsøket var avsluttet, ønsket ledelsen å beholde alkolåsene i bussene.

Passasjerene på Lillehammer syntes alkolås i buss var en god ide og kunne godta forsinkelser på grunn av alkolås. Derimot var de i liten grad villige til å betale mer for å reise med buss med alkolås.  

I forsøksperioden forekom ingen tilfeller av bevist kjøring etter positiv test eller positiv test uten godkjent retest rett etterpå. Imidlertid forekom ett usikkert tilfelle, og det var ikke mulig å avgjøre hva som faktisk skjedde i dette tilfellet.

Forsøket viser at alkolås fungerer teknisk og praktisk godt nok til bruk i kollektivtransport. Det finnes ingen oversikt over hvor ofte promillekjøring forekommer i kollektivtransport eller hvor mange ulykker slik promillekjøring fører til. Derfor er det umulig å si hvor mange ulykker som kan unngås ved bruk av alkolås i kollektivtransport.  

Sjåførene
Generelt sett viste det seg at sjåførene aksepterte alkolås i bussene. Til å begynne med var de bekymret for at tekniske problemer med alkolåsene skulle føre til forsinkelser eller innstilte avganger, men de var også opptatt av å unngå ubegrunnet mistanke om promillekjøring. Disse synspunktene kom fram i møter med sjåførene og representanter for deres fagforeninger under forhandlingene om prosjektsamarbeid. I intervjuene som ble gjennomført i begynnelsen av forsøksperioden var flertallet av sjåførene positive til alkolås, men på det tidspunktet ventet 75 prosent av dem at alkolåsene skulle skape tekniske eller praktiske problemer. Andelen som var positiv økte i løpet av forsøksperioden. Hvis alvorlige problemer med alkolåsene hadde oppstått i forsøket, ville sjåførene antakelig ha blitt mer negative. I begynnelsen av forsøket sa 68 prosent av sjåførene at alle busser i Norge burde ha alkolås, og etter forsøket sa 94 prosent av dem det samme.  

Sjåførene på bybussene mente imidlertid at det var urimelig at bare bybussene skulle ha alkolås, mens regionbussene som kjører mellom Lillehammer og distriktene rundt ikke hadde alkolås. Sjåførenenes fagforeninger stilte derfor krav om at også regionbussene skulle ha alkolåser, dersom bybussene skulle beholde alkolåsene etter at forsøksperioden var over.

Ledelsen
Før forsøket startet var ledelsen i busselskapet opptatt av tre forhold:
1. Sjåførenes aksept for alkolås.
2. Å unngå forsinkelser eller innstilte avganger på grunn av alkolåsene.
3. Å unngå mistanke om promillekjøring. Som en ekstra forsikring mot forsinkelser på grunn av mulige tekniske problemer med alkolåsene krevde busselskapet at det ble installert såkalte forbikoplingbrytere, slik at sjåførene kunne kople ut alkolåsene hvis det oppsto tekniske problemer. Disse bryterne var forseglet og bruk av bryterne skulle rapporteres til daglig leder.

Siden ingen alvorlige problemer oppsto med alkolåsene, ønsket ledelsen å beholde alkolåsene som et sikkerhetstiltak for passasjerene etter forsøket. Ledelsen mente at det ble for dyrt for selskapet å kjøpe inn alkolåser også til regionbussene og søkte derfor Oppland fylkeskommune om dekning av kostnader til flere alkolåser. 

Alkolås og alkolåsdata
Alkolåsene som ble brukt i forsøket var Dräger Interlock® XT Breath Alcohol Controlled Vehicle Immobilizers. Det ble lagt vekt på å innstille låsene slik at de i minst mulig grad skulle påvirke bussdriften. Sjåførene fikk individuell opplæring i bruken. Alkolåsene førte ikke til forsinkelser eller innstilte avganger, men sjåførene rapporterte om irritasjonsmomenter som lang oppvarmingstid ved lave temperaturer og dårlig feste av håndsettet til dashbordet i bussene.

Det ble avlagt 12792 pusteprøver i registreringsperioden. 1613 prøver ble forkastet på grunn av tekniske feil ved blåsingen, og 11179 pusteprøver ble akseptert teknisk. Av disse viste fem tester et resultat på 0,2 promille eller høyere. Fire av disse ble fulgt opp med godkjente retester umiddelbart etterpå, dvs. at de ikke godkjente testene skyldtes andre forhold enn alkohol i utåndingslufta, f eks bruk av alkoholholdig vaskemiddel eller etterbarberingsvann. Ett tilfelle gjenstår uten sikker forklaring. Det kunne ikke avgjøres hva som faktisk skjedde i dette tilfellet fordi det var umulig å bevise om det var sjåføren eller noen uteforstående som hadde avlagt prøven. Det forekom altså ingen tilfeller av bevist kjøring etter positiv test eller positiv test uten godkjent retest. Det ene usikre tilfellet førte til at forbikoplingsbryterne ble fjernet fra alle bussene for å unngå flere usikre tilfeller.  

Passasjerene
Generelt viser intervjuene med passasjerene at de var så positive til alkolås at flertallet ville akseptere forsinkelser på grunn av alkolåsene. Imidlertid var bare cirka en tredjedel av passasjerene villige til å betale ekstra for å reise med buss utstyrt med alkolås. Alkolåsene fikk i liten grad passasjerene til å mistenke sjåførene for promillekjøring.

Fylkeskommunen
Fylkeskommunen er oppdragsgiver for busstrafikken på Lillehammer. Fylkeskommunen var positiv til forsøket med alkolås i bybussene og avsto fra den normale ordningen med bot for eventuelle forsinkelser, dersom forsinkelsen skyldtes feil ved alkolåsene. Fylkeskommunen var også representert i referansegruppa for prosjektet. Fylkekommunen fant likevel ikke å kunne yte økonomisk støtte til kjøp av alkolås til regionbussene på Lillehammer. Begrunnelsen for dette var at den ulykkesreduserende virkningen av alkolås i buss ikke er kjent. Derfor er det umulig å si om kostnadene ved alkolås i buss står i rimelig forhold til nytten.

Konklusjon
Forsøket med alkolås i busser på Lillehammer har vist at alkolåsene fungerte tilfredsstillende. Det oppsto ikke alvorlige tekniske eller praktiske problemer med alkolåsene. Driftssikre alkolåser gjør at forbikoplingsbrytere ikke er nødvendig.  

Delvis fordi alkolåsene fungerte godt og delvis fordi innstilling av alkolåsene ble valgt for å unngå problemer for sjåførene, aksepterte både sjåførene, ledelsen og passasjerene alkolåsene i stor grad. Et annet forhold som bidro til aksept var at sjåførene og deres fagforeninger ble tatt med i prosessen helt fra begynnelsen. I dette forsøket inngikk selskapet og sjåførene en avtale om bruken av alkolås, og forsøket viste at en slik avtale var nødvendig. Hvis alkolås i buss påbys ved lov, bør også bruken av alkolås reguleres av lov. 

Sjåførenes bekymring om mistanke om promillekjøring viste seg å være ubegrunnet. Et stort flertall av passasjerene sa at alkolåsene ikke fikk dem til å mistenke sjåførene for promillekjøring.

På grunn av kostnadene kan ikke private transportselskaper forventes å utstyre sine kjøretøy med alkolås på eget initiativ. Motivasjonen for bruk av alkolås må enten komme som et krav fra passasjerene, fra påbud i form av lov eller som krav i anbud for kollektivtrafikken. For å innføre et slikt påbud eller anbudskrav må man finne ut hvilken ulykkesreduksjon som kan ventes ved bruk av alkolås i kollektivtransport. I dag er det umulig å fastslå.

Alkolås kan imidlertid også betraktes som en støtte for sjåførene for å unngå promillekjøring og som en sikkerhetsgaranti for passasjerene. Slike forhold kan inngå i en eventuell nyttekostnadsanalyse av alkolås i kollektivtransport.  

Artikkelen er basert på TØI-rapport 842/2006. Forsøket med alkolås i buss på Lillehammer er en del av EU-prosjektet ”Alcolock implementation in the European Union”, finansiert av EU-kommisjonen og Vegdirektoratet i fellesskap. Tilsvarende forsøk ble gjennomført i busser i Spania, i lastebiler i Tyskland og i privatbiler i Belgia.

 

DEBATTREGLER I SAMFERDSEL
Har du synspunkter på denne saken, så kom gjerne med dem her i kommentarfeltet! Det du skriver vil i de fleste sammenhenger fremstå som mer interessant og troverdig dersom du skriver under fullt navn. Hold deg til saken, vis respekt og raushet overfor andre og deres meninger. Husk at det du skriver kan bli lest av mange!

Ytringer som inneholder trusler eller annen form for sjikane, vil bli fjernet.

Vennlig hilsen
Samferdsel-redaksjonen

comments powered by Disqus

  • Tweets

Bunnbilde
SAMFERDSEL, TØI
Gaustadalléen 21,
0349 Oslo.
Telefon: 22 57 38 00
Telefaks: 22 60 92 00

PÅ VEIEN
I LUFTEN
PÅ SKINNER
PÅ SJØEN
TRANSPORT
REISELIV
MILJØ
TEKNOLOGI

ARKIV
AKTUELT
ANNONSERE

TØI
DEBATT
KONTAKT OSS
OM OSS

 

Ansvarlig redaktør: Flemming Dahl. Mobiltelefon: 986 255 96. Epost: fda@toi.no  |  Personvern

Designet og utviklet av CoreTrek AS