AV FLEMMING DAHL

Nei da, selvfølgelig er de ikke det.

Det er helst når noe av en eller annen grunn ikke fungerer som de store folkemasser forventer, eller når timeplaner og budsjetter overskrides, eller når budsjettbegrensninger forhindrer skikkelig vedlikehold, eller når…

Det finnes mange anledninger til å hakke på vei- og jernbanefolkene, og selvfølgelig på politikere og embedsfolk som er med på å avgjøre hva disse folkene skal og ikke skal gjøre.

Men hver dag, og uten at de får takk i form av fest og fyrverkeri, står vei- og jernbanefolk – ansatt i det offentlige eller i private vare- og tjenesteleverandører – opp om morgenen for å gjøre en jobb, noen av dem ute i terrenget, andre i sine kontorer.

En ny rundkjøring skal klargjøres for trafikk, et nytt krysningsspor skal bygges, en veistrekning får nytt asfaltdekke, et tog skal forsøksvis holde ruteplanen, en gangbro er under bygging – og i mange tilfelle går det greit og omtrent som planlagt.

Det ligger i kortene at det finnes vei- og jernbanefolk som i det store og hele er stolte av jobben de gjør, og at det blant veifolkene akkurat i disse dager er mange som er spesielt stolte over de bidrag de har gitt til at Bjørvikatunnelen i Oslo nå er offisielt åpnet og tatt i bruk.

Bjørvikatunnelen er resultatet av et prosjekt som er for stort å regne i norsk samferdselssammenheng. Ikke rart derfor at kong Harald fant det på sin plass å takke ja da han ble invitert til å markere den offisielle åpningen av tunnelen i midten av september – ikke rart heller at mange av de tilstedeværende, inklusive noen av dem som ganske anonymt har deltatt i tunnelbyggingen, syntes det var stas å få denne oppmerksomhet fra Kongens side.

Det finnes noen blant oss som ikke vet hvor vi skulle begynt en gang hvis noen hadde bedt oss bygge en tunnel under havnebassenget i Oslo – men som ikke desto mindre, når tunnelen nå først er på plass, kjører gjennom den med en selvfølgelighetens mine.

Tunnelbyggere er blant dem i verden – akkurat som skyskraperbyggere og oljeplattformbyggere og mange andre – som setter markerte spor etter seg. Kanskje vil en tunnelbygger en dag sitte ved rattet gjennom Bjørvikatunnelen og høre en småtass i baksetet si til en kamerat at «Denne tunnelen bygde pappa’n min.»

Kanskje har pappa vært prosjektleder for hele greia, kanskje har han bidradd til å få betongelementene på plass, kanskje har han lagt asfalt i tunnelen eller satt opp skilter eller belysning – uansett, i småtassens øyne var det han som bygde tunnelen. I et sånt øyeblikk må det føles ekstra fint å være tunnelbygger.