Dette sitatet er hentet fra Ruters årsrapport for 2008. Der sier den nye kollektivgiganten seg strålende fornøyd med trafikkutviklingen. Den var på hele 6,4 prosent i Ruters trafikkområde (7 prosent i Oslo og 4,7 prosent i Akershus). T-banen gjorde det skarpest med en trafikkvekst på 9,5 prosent.

Så åpenbart er det noen som finner, kjøper og bruker Ruters produkter. Det blir til og med stadig flere, og det ser faktisk ut som endel etter hvert har tatt spranget over fra bil til kollektivt – i hvert fall har det nå vært nedgang i biltrafikken i Oslo samtidig som kollektivtrafikken øker kraftig.

Men likevel – det er ikke bare fryd og gammen. Det er fortsatt mange som sliter med det kollektive reisetilbudet. Vi tror vi finner dem blant ”de lavfrekvente reisende” og ”nye kunder og kundegrupper”. Når det Ruter har som viktige delmål å gjøre seg lekker for disse gruppene, er det mye som tyder på at det fortsatt er en lang vei å gå før målene er nådd.

Som ukjent med kollektivsystemet i Oslo, stilles man overfor utfordringer som kan være i største laget, selv for positivt innstilte individer – som for eksempel turister som bare vil se seg rundt, eller kanskje finne frem til et hotell, eller nordmenn som bare vil ta seg en bilfri aften ”på byen”.

Vegdirektoratet fikk i sommer gjennomført en undersøkelse hvor nettopp de ukjente kollektivreisende ble studert – hvilke problemer de støtte på, hvilke barrierer de måtte forsere, hvilke spørsmål de måtte stille og hvem de kunne stille dem til.

Alf Prøysen hadde neppe T-banen i Oslo i tankene da han skrev om Bakvendtland ”der øst er vest og fem og to er ni…” Men i Oslo opplever vi at vi må reise østover for å komme vestover og omvendt, om vi skal følge ”Ringen”. For å komme til Sinsen må vi ta en bane som er merket ”Ringen”, som er enten linje 4 eller linje 6 og som ikke bringer oss til Ringen – det er det ingen stasjon som heter, men det er heller ingen bane som bare kjører i ring. Vi bør med andre ord vite hvor vi skal og hvordan vi kan komme dit. Men der svikter åpenbart de gode intensjonene til Ruter. Informasjonen er for dårlig, og det erkjennes i årsrapporten.

Det avsløres også i undersøkelsen fra i sommer. Problemene som møter den ukjente i kollektivsystemet kan kort oppsummeres i stengte billett/informasjonsluker, ulike typer billettautomater og ulike ”bokser” for stempling eller ”validering” av billettene, prisinformasjon som er vanskelig å forstå for nordmenn og bortimot umulig å forstå for folk som snakker andre språk. Og – dessuten - hvor kan man kjøpe billett der det ikke er noen automat?

Sperresystemet på T-banen er også forvirrende, med grønne piler som peker mot stengte sperrer og røde kryss som viser åpne sperrer, men det letteste er fortsatt å gå rundt hele sperren.

Rapporten som omtales i denne utgaven av Samferdsel peker på endel viktige utfordringer for Ruter. Det er bare så underlig at utfordringene i meget stor grad består i selvfølgeligheter. Selvfølgelig skal det være mulig for alle – inkludert utlendinger og folk med funksjonshemninger – å finne ut hvordan man kan komme seg fra ett sted til et annet med Oslos kollektive transportmidler.