Illustrasjonsfoto: F. Dahl

AV PETTER CHRISTIANSEN OG TOM ERIK JULSRUD

Etter å ha foretatt en undersøkelse blant ansatte i en Oslo-bedrift, lyder en av artikkelforfat­ternes konklusjoner slik: «Bilførerne var generelt mer tilfredse enn de kol­lektivreisende. Over 70 prosent av bilsjåførene var ganske/meget for­nøyd med sin arbeids­reise, mot kun halvpar­ten av de kollektivrei­sende.» Illustrasjonsfoto: F. Dahl.

Spørsmålet om hva som kjennetegner et godt kollektivtilbud, er viktig med tanke på den sterke konkurransen buss, tog og bane har fra privatbil. Bilen har betydelige fortrinn knyt­tet til (oppfattet) tilgjengelighet, effektivitet og fleksibilitet – fortrinn som kollektivtransporten må søke å oppveie gjennom andre fordeler om de skal vinne flere brukere. Dersom brukerne av kollektivtransport ikke er tilfreds med tilbudet, kan det lett føre til at bilbruken styrkes.

Men hvor tilfredse er egentlig brukerne med kollektivtilbudet de får? Og hvor godt bør et kol­lektivtilbud være for at brukerne blir tilfredse?

TØI har nylig gjennomført en undersø­kelse blant ansatte i en større bedrift i Oslo, en undersøkelse som bidrar til å belyse disse spørsmålene. Bedriften har sitt hovedkvarter sentralt i Oslo, og 85 prosent av de ansatte er bosatt i Oslo og Akershus. Totalt svarte 671 av 848 ansatte på spørsmål i undersøkelsen.

Alle de ansatte ble bedt om å vurdere hvor tilfredse de var med sin egen arbeidsreise gene­relt og med utvalgte aspekter ved reisen. Ved å gjøre en samlet vurdering av tilfredshet når det gjelder transportmiddelbruk og eksisterende kollektivtilbud der de bodde, fremkom flere interessante trekk som vi her kort vil belyse.

Kollektivreisende minst tilfreds
Nær halvparten av alle ansatte benyttet bil som hovedtransportmiddel på undersøkelsesdagen. 35 prosent reiste med buss, tog eller bane, mens ni prosent syklet eller gikk til jobb. Dette betyr at bilbruken generelt var noe høyere blant de ansatte i denne virksomheten enn for arbeids­reiser generelt i Oslo.1 Generelt var flertallet (65 prosent) fornøyd med sine arbeidsreiser. Det var imidlertid betydelige forskjeller mellom bilbru­kere og kollektivreisende (se figur 1 og 2):

Figur 1. Kollektivreisendes tilfredshet med ulike deler av kollektivtransporten.

Figur 2. Bilføreres tilfredshet med ulike deler av arbeidsreisen

Bilførerne var generelt mer tilfredse enn de kollektivreisende. Over 70 prosent av bilsjåførene var ganske/meget fornøyd med sin arbeidsreise, mot kun halvparten av de kollektivreisende.

Disse forskjellene er i tråd med studier av arbeidsreisetilfredshet gjort i andre nordiske land (Ettema et al. 2012).

Det fremgår videre at bilførerne er mest for­nøyde med tidsbruken, mens kollektivreisende er mest tilfredse med klimaaspektet. De kol­lektivreisende er også atskillig mer tilfredse enn bilførerne med forhold knyttet til kapasitet og kvalitet, noe som trolig kan relateres til dår­lig fremkommelighet for biler på hovedveiene i rushtiden i områdene der bedriften er lokalisert.

Det er imidlertid overraskende at tilfredshe­ten er lav blant kollektivbrukerne når det gjelder mulighetene for å utnytte arbeidstiden til å jobbe og når det gjelder kostnader – faktorer der kollek­tivtransporten generelt kunne antas å score høyt i forhold til privatbilen. Kun hver femte kollektiv­reisende er fornøyd med mulighetene for å jobbe underveis til arbeidet. Dette kan ha sammenheng med kapasiteten på kollektivtransporten i rushtid. Samtidig vil trolig mulighetene til å arbeide på kollektivtransporten være avhengig av om en rei­ser med tog,t-bane,trikk eller buss.

Minst seks avganger i timen…
De ansatte i den utvalgte virksomheten har i varierende grad tilgang til god kollektivtransport der de bor. Variasjonene har i stor grad betydning for hvor tilfredse de er med kollek­tivtilbudet. Ikke overraskende øker tilfredshe­ten med kollektivtransporten etter frekvensen på avgangene ved bostedet (se figur 3). Det er imidlertid interessant å merke seg at mens under 60 prosent er meget/ganske fornøyd ved fire–fem ganger per time, øker dette til 85 pro­sent ved seks eller flere avganger. Det er altså en betydelig økning i tilfredsheten når avgangs­frekvensen passerer seks i timen.

Figur 3. Tilfredshet med kollektivavganger etter antall kollektivavganger ved boligen.

Dessuten er det slik at antallet transportmid­delbytter i sterk grad påvirker tilfredsheten (se figur 4). Av dem som er nødt til å bytte trans­portmiddel for å komme til jobb, er 32 prosent ganske eller meget fornøyd med sin arbeidsreise. Dette tallet er dobbelt så høyt for dem som reiser kollektivt til arbeidet uten å måtte bytte.

Figur 4. Kollektivreisendes tilfredshet med arbeidsreisen etter bytte av trans­portmiddel hvis de reiser kollektivt.

På tide å tenke nytt
Da resultatene baserer seg på en undersøkelse av en utvalgt bedrift, kan de ikke antas å være representative for hele Oslo/Akershus. Utvalget er likevel såpass stort at det kan brukes til å gi indikasjoner på hvordan reisende oppfatter dagens transporttilbud i Oslofjorden-området. I så måte gis det noen interessante indikasjoner på hva som skal til for å øke tilfredsheten med kollektivtilbudet.

I dag defineres gjerne et «svært godt» kol­lektivtilbud som minst fire kollektivavganger per time og under en kilometer til holdeplass. Sett i lys av resultatene ovenfor, kan det virke som at de reisende har høyere forventinger til kollektiv­transportene enn dette. Først ved flere enn seks avganger per time er de aller fleste tilfredse med tilbudet.

Likeledes viser det seg at transportmiddel­bytter har en betydelig negativ innvirkning på tilfredsheten med arbeidsreisen blant de kol­lektivreisende. Kollektivtransporten oppfattes heller ikke som tilfredsstillende på områder der de burde ha naturlige fortrinn i forhold til bil, slike som kostnader og mulighet for å utføre arbeid underveis.

Skal andelene kollektivreiser styrkes på bekostning av privatbil, slik det legges til grunn for Nasjonal transportplan (NTP), er dette områder der en må jobbe for å oppnå økt til­fredshet blant de reisende.

I et debattinnlegg i Samferdsel nr. 3, 2012 ble det påpekt at det i offisielle publikasjoner om norsk transport stilles for lite krav til kol­lektivtransportens kvalitet (Strand 2012). Arvid Strand fremholdt at det stilles for beskjedne krav på dette feltet. Vår studie støtter opp om et slikt argument. Det er på tide å tenke nytt om hvordan en definerer kvalitet på kollektiv­transporten i byer og tettsteder.

Referanser:
Ettema, Dick, Margareta Friman, Tommy Gärling, Lars E. Olsson, og Satoshi Fujii. 2012. How in-vehicle activities affect work commuters’ satisfaction with public transport. Journal of Transport Geography 24:215–222.

Strand, Arvid (2012) Definisjoner skaper forventnin­ger. Samferdsel nr 3-2012.

Vågane, Liva, I. Brechan, og R. Hjorthol. 2011. Den nasjonale reisevaneundersøkelsen 2009 – nøkkelrap­port Oslo: Transportøkonomisk Institutt.

1) Reisevaneundersøkelsen for 2009 viser at 33 prosent av arbeidsreiser som ender i Oslo gjøres som sjåfør i egen bil, 40 prosent reiser kollektivt og 22 prosent benytter sykkel/ gange (Vågane, Brechan, og Hjorthol 2011)