AV ARE WORMNES

Bergen var tidlig ute. De to nevnte prosjektene var blant de første i Norge hvor trafikantene gikk inn i et spleiselag med staten for å få bygget viktige veier. Det aller første var Vrengen bro, som Stortinget godkjente i 1929 og som sto ferdig høsten 1932.

Som det fremgår av Henning Lauridsens artikkel på side 4 i denne utgaven av Samferdsel, var bompenger frem til tidlig på 1980-tallet hovedsakelig noe folk i Utkant-Norge måtte slite med, Bergen inkludert, og omfanget var ikke stort. De folkerike områdene på Østlandet var stort sett skjermet. Men så skjedde det noe:

Frem til 1980 bidro bompenger til finansiering av rundt 45 riksveiprosjekter her i landet, fem år senere var det ca. 15 flere, og i 2007 rundet antallet 100, inkludert bomringene rundt Bergen (først også her, bomringen kom i 1986), Oslo, Nord-Jæren, Kristiansand, Tønsberg, Namsos og Haugesund. Trondheim var da blitt kvitt sin bomring, etter 14 år.

Bompengene har uten tvil bidratt til å løse trafikkproblemer i byene og til bedre tilgjengelighet til små og større samfunn langs vår lange kyst.

Det er imidlertid interessant å merke seg at bompengene frem til 1982 utgjorde et forholdsvis beskjedent tilskudd på toppen av de årlige bevilgningene over statsbudsjettet til riksveier. I 1982 nådde andelen 5 prosent, men deretter gikk det fort: 15 prosent i 1985, 33 prosent i 1990, og de siste to årene har andelen ligget på 45 prosent. Det er også interessant å registrere at det nå er på Østlandet bompengene ruller raskest inn, en tredjedel av de samlede bompengeinntektene i Norge kommer nå fra bomringen i Oslo.

Til tross for at bompenger har spilt en raskt voksende rolle for investeringer i riksveier her i landet gjennom de siste 30 årene, har ikke staten redusert sine bidrag – men den har heller ikke økt dem. Det er bompengene som har fått investeringsbudsjettene til å vokse. Målt i faste priser (2009-kroner) har det i de ordinære riksveibudsjettene vært bevilget mellom 5 og 7 milliarder investeringskroner. Men takket være bompengene, har totalen vokst fra ca. 6,5 milliarder i 1980 til et årlig gjennomsnitt de siste fire årene på 12 milliarder kroner – en vekst på over 80 prosent i løpet av perioden.

Det kan dermed virke som våre politikere har prioritert investeringer i riksveier på bekostning av andre gode formål de siste 30 årene. Men det er ikke tilfelle.

Som det påpekes i nevnte artikkel, har det samlede budsjettet for investeringer i riksveier, bompenger medregnet, tatt en stadig mindre andel av statsbudsjettet. I 1980 fikk veiene 1,7 prosent av det totale budsjettet. I dag er andelen under én prosent! Andre gode, og sikkert også viktige, formål har fått tilsvarende mer.

Vår sittende regjering og samferdselsminister lar sjelden en anledning gå fra segtil å fremheve at de nå foretar «et historisk løft» for norsk samferdsel. Det kan kanskje la seg forsvare om man snakker om drift og vedlikehold. Og det er gledelig at man endelig har begynt å bruke penger til å vedlikeholde den viktige infrastrukturen. Behovet er enormt. Men når det gjelder veiinvesteringer, er det lite som underbygger at det i det hele tatt kan være snakk om noe «løft».