AV ARE WORMNES
Foto: Dansk asfalt til venstre, norsk til høyre.

For asfalt trenger litt stell iblant. Det sli­tes spor, det oppstår en sprekk eller et hull dannes på mystisk vis – og hvis disse skavankene ikke blir tatt hånd om, blir de bare større og verre. Og det blir de ofte i Norge.

Det har slått meg før også, at det ikke humper så fælt når jeg kjører i andre land. Men det slo meg spesielt i sommer da jeg og min kone var på tur rundt i Danmark. Vi hadde god tid, vi hadde ikke større ting fore enn å utforske Fyn. Fyn er ingen stor øy, så vi brukte mye tid på meget små veier som brakte oss til meget små steder som ikke står uthevet på kartet, for å si det sånn.

Men også her, på disse landsens små­veiene, var underlaget flatt og velstelt. Som på de brede og fine hovedveiene. Asfalten var ikke nylagt og av den grunn jevn og fin. Nei, den var lappet gang på gang, det var tydelig å se, men det var gjort på en måte som ga et pent og flatt resultat. Komfortabelt å kjøre på, faktisk! Ingen merkbare skjøter som fikk det til å smelle og riste i bilen.

Hvorfor er det ikke sånn i Norge? Kanskje finnes det noen asfaltmakere som kan lap­pekunsten her i landet også, men de har ikke vært der hvor jeg vanligvis kjører. Der lappes det ikke, det klattes – hvis det gjøres noe i det hele tatt. Og resultatet gir ikke bare et litt fattigs­lig uttrykk, det er også ubehagelig og iblant farlig å kjøre på, tør jeg påstå.

Så når det gjelder asfalt, er danskene flin­kere enn oss, er min høyst uvitenskapelige konklusjon.

Men min rundtur på Fyn fikk meg også til å tenke andre tanker om dansk trafikk. Det er ikke veldig mange år siden Danmark var Nor­dens trafikkversting med dødstall nesten like skremmende som i Syd-Europa. Så sitter jeg i sommer på et dansk venterom og forkorter tiden med å lese aviser og tidsskrifter som ligger for hånden.

Der kunne jeg lese at Danmark nå er et like trafikksikkert land som Norge og Sve­rige. Antallet drepte er redusert med 64 pro­sent siden 2002, sto det, og nå var antallet omkomne i dansk trafikk kommet ned til færre enn 30 per million innbyggere, som i Norge. Hvordan har det vært mulig? Hvordan kan øl- og dram-drikkende dansker ha blitt like sikre bilførere som oss?

Rundturen på Fyn ga meg noen av sva­rene. For danskene har ikke bare vært flinke med asfalten. De har også vært flinke med skiltingen og med tilretteleggingen for ulike trafikantgrupper. Når jeg kommer til et tettsted, er det svært ofte markert med en slags portal og en trafikkøy som tvinger meg til å redusere farten. Kort etter står det et skilt som forteller meg hvor fort jeg kjø­rer, kun et skilt – ingen fotoboks! Det virker meget effektivt.

Og på motorveiene er informasjonsskilt og -tavler tatt i omfattende bruk sammen med variabel fartsskilting. Jeg varsles om ulykker og køer, om sterk vind og glatte veier. Jeg får kjøre fort når forholdene tillater det, er det grunn til å ta det mer med ro, får jeg beskjed om det. Sånt har jeg sans for! Jeg tror mye positivt kan oppnås i trafikken med informa­sjon og vennlige klapp på skulderen som alternativ til trusler om bøter og et stadig større antall fotobokser.

I 2012 omkom 167 mennesker i trafik­ken i Danmark. Aldri har antallet vært lavere i moderne tid. Det verste året i historien var 1971. Da mistet 1213 mennesker livet i dansk trafikk.

I Norge mistet 145 mennesker livet i tra­fikken i 2012. Heller ikke her har antal­let vært lavere i moderne tid. Vårt verste år var 1970. Da krevde trafikken 560 liv her i landet.

Jeg begynte med noen tanker om asfalt. Kanskje er den danske holdningen til asfalt også noe av forklaringen på de meget opp­muntrende trafikksikkerhetstallene?