På reise i den kollektive jungelen

”Slik vi ser det finnes det et betydelig potensial for forbedring og forenkling av informasjons-situasjonen i Oslos kollektivsystem.”

Det har lenge vært et politisk mål å få folk til å reise mer kollektivt fremfor å kjøre privatbil. Argumentene for dette er mange og velkjente; blant annet at kollektivtrafikken er mer miljøvennlig og gir en mer effektiv trafikkavvikling i storbyområdene. Men er det like enkelt å reise kollektivt som det burde være?

Vegdirektoratet har i sommer undersøkt hvilke problemer turister støter på når de skal gjøre seg kjent med Oslos kollektivsystem. Turister er valgt ut som studieobjekt fordi de er et eksempel på en gruppe urutinerte trafikanter. De kjenner dårlig til Oslos kollektivsystem, og de behersker i liten grad norsk.

Samtidig antar vi at de problemene turister opplever kan ha relevans også for andre grupper, blant annet for dem som kjenner kollektivsystemet dårlig fordi de vanligvis kjører bil. Selv de av oss som ofte reiser kollektivt, kan dra nytte av at kollektivsystemet utformes på en enkel og forståelig måte, for eksempel når vi oppsøker et reisemål som ligger utenfor vår daglige rute eller om vi en dag er mer trøtte og uoppmerksomme enn vanlig. 

Barrierer mot å reise kollektivt 
Mens transportforskningen tradisjonelt har fokusert mye på rent praktiske hindringer mot å reise kollektivt, for eksempel effekten av høy billettpris eller lav rutefrekvens på reisemiddelvalg, har vi i denne undersøkelsen fokusert på andre typer barrierer. Vi har først og fremst fokusert på barrierer knyttet til manglende informasjon om kollektivsystemet, alt fra dårlig skilting på stasjonsområdet til manglende informasjon om bord på transportmidlet.

Kollektivtrafikkarbeidet i Oslo utføres av en rekke ulike aktører, noen kommunalt eller statlig eide og noen private, og det finnes flere eksempler på at de ulike selskapene opererer med grafiske profiler og symboler som skiller seg fra de andre selskapene. Dette gjør det vanskeligere for kunden å mestre kollektivsystemet. Slik vi ser det finnes det et betydelig potensial for forbedring og forenkling av informasjonssituasjonen i Oslos kollektivsystem.

Fysiske barrierer er også en stor utfordring for mange som ønsker å reise kollektivt. Et eksempel fra undersøkelsen vår er avstanden mellom plattform og tog på t-banestasjoner som Nationaltheatret, et annet eksempel er av- og påstigningsramper som i noen tilfeller er så bratte at de blir vanskelige å bruke med rullestol. Et sentralt poeng er at det å fjerne slike barrierer, fysiske eller andre typer barrierer, ikke bare kommer en enkelt gruppe til gode, det kan komme til nytte for de fleste trafikanter i enkelte situasjoner. Den dagen en funksjonsfrisk trafikant har med seg barnevogn, sykkel eller trillekoffert om bord på bussen, vil også denne trafikanten nyte godt av at barrierer er fjernet. Universell utforming kommer altså flere grupper til gode, og ikke bare grupper med mobilitetsproblemer. 

Medreisestudier som metode
I Vegdirektoratets undersøkelse anvendte vi metoden medreisestudier for å studere turister på nært hold idet de gjør seg kjent med kollektivsystemet. Medreisestudier går ut på at en observatør følger en trafikant på en reise fra begynnelse til slutt og observerer de situasjonene som oppstår underveis. Medreisestudier har så vidt vi vet vært lite brukt i norsk transportforskning, men våre erfaringer med denne metoden er gode, og vi mener det er en metode som absolutt bør anvendes i framtida. 

Fordelen med medreisestudier er at de gir observatøren muligheten til å observere situasjoner direkte idet de oppstår, og man kan notere seg detaljer som neppe ville kommet fram om man intervjuet trafikanten etter en reise. Observatøren kan følge trafikantens blikk, se hvor han søker informasjon og registrere hvilke småfeil og forvirringsmomenter som oppstår under reisens gang. Vår erfaring er at medreisestudier fungerer svært godt for å kartlegge fysiske hindringer og informasjonsbarrierer under en kollektivreise. 

Fra Trafikanten til Nydalen
For å gi et inntrykk av hvilke data som kan samles inn ved hjelp av medreisestudier, vil vi her kort skildre en av reisene vi var med på: Vi kom i kontakt med tre turister som henvendte seg til turistinformasjonen i Trafikanten og fikk deres tillatelse til å følge med dem på en reise til Nydalen. De bestemte seg for å reise med T-banen, og ettersom de hadde med seg store trillekofferter, forsøkte de å finne en nedgang med rampe eller heis. Dette ble første utfordring – de fleste nedgangene til Jernbanetorget t-banestasjon har trapper, og det tok tid å lokalisere rampen som går ned fra Europarådets plass. Kun et lite piktogram med en rullestol tilsier at dette er en nedgang uten trapper.

Neste utfordring ble å skaffe seg billetter. Ettersom billettutsalget var stengt, gikk de videre mot Ruters gule automater. Disse automatene inneholder imidlertid lite informasjon på engelsk, og turistene ble ikke stort klokere. De stilte seg så i kø ved Narvesen-kiosken og fikk bekreftet at det var mulig å kjøpe billetter her. Det fantes imidlertid ingen oppslag om hvilke takster og billettyper som var aktuelle, og mens turistene spurte seg fram hos betjeningen, dannet det seg kø bak dem. De endte til slutt med hvert sitt dagskort, som de stemplet på riktig måte i de gule stemplingsautomatene på vei ned til plattformen.

Vi har ellers sett mange som har problemer med stemplingen ettersom det er satt ut flexus-valideringsautomater som er langt mer synlige enn de gule stemplingsautomatene. Et annet problem som tidligere har dukket opp på Jernbanetorget T-banestasjon er at det er vanskelig for en turist å finne ut hvor man er. Dette er ikke merket av på kartet, og de mange skiltene som finnes gir kun andre typer informasjon, for eksempel om hvilke gater utgangene leder til.

Den neste store utfordringen vi observerte på denne reisen var problemet med å forstå hvordan t-baneringen fungerer. Turistene hadde fått tips om å ta T-baneringen vestover mot Nydalen, men denne linjen var vanskelig å lokalisere på kartet. Når denne linjen var oppført som "4 Ringen", forventet turistene at Ringen refererte til linjens destinasjon, og altså var navnet på en stasjon. De kunne imidlertid ikke finne Ringen stasjon på kartet, og ble forvirret. I virkeligheten finnes ikke Ringen stasjon, det er i stedet slik at T-baneringen endrer destinasjon fra "4 Ringen" til "6 Åsjordet" når den kommer til Storo stasjon. Det finnes altså ingen virkelig t-bane-ring i Oslo, det dreier seg snarere om en linje som går i sløyfe og skifter linjenummer og destinering underveis. 

Siste funn fra denne reisen var at turistene ble ganske forvirret da de forsøkte å navigere seg fram ved hjelp av kartet de fikk utdelt i turistinformasjonen. Dette kartet fokuserer på Oslo sentrum og vier stor plass til de bedriftene som sponser kartet. Oslos kollektivtrafikk er derimot viet liten oppmerksomhet, og informasjonen om linjenettet er tildels misvisende. Ruter tilbyr langt bedre kart enn det turistinformasjonen gjør, og turistgruppen syntes det var langt enklere å finne fram til Nydalen med Ruters kart enn med turistkartet. Det er imidlertid de sponsede turistkartene som er tilgjengelige i turistinformasjonen og i hotellenes skranker.

Det kan gjøres enklere
Som eksemplet ovenfor viser er det mange brikker som skal være på plass før en kollektivreise kan gjennomføres; reisemål og transportmiddel må planlegges, billetter må kjøpes og stemples, kofferter skal bæres ned til perrongen, man skal stige om bord i riktig transportmiddel og gå av på riktig stasjon. Å navigere seg fram i et nytt kollektivsystem vil alltid kreve en viss innsats fra den reisende, men det finnes en rekke muligheter for at dette kan gjøres enklere. Å gjøre det enklere å reise kollektivt er viktig av en rekke grunner, ikke minst for at de som vanligvis reiser med bil skal finne det enkelt å gå over til å reise kollektivt.

Slik vi ser det, kan tankegangen fra universell utforming med fordel overføres til andre områder. Ved å formidle informasjon på en slik måte at den kan oppfattes av alle, for eksempel ved hjelp av visuelle virkemidler som symboler og fargebruk, kan dette komme flere grupper til gode. Turister som ikke forstår norsk vil lettere kunne finne fram i kollektivsystemet, og det samme vil være tilfelle for grupper med kognitive forståelsesproblemer, for eksempel svaksynte og psykisk utviklingshemmede. Urutinerte kollektivtrafikanter vil finne det enklere å sette seg inn i kollektivsystemet, og selv de av oss som reiser kollektivt til vanlig kan tjene på bedre informasjon. Iblant befinner man seg i en spesiell sinnsstemning, og dersom man er trøtt, småsyk, beruset eller bare emosjonelt opprørt kan det være en stor fordel at den informasjonen man trenger for å reise kollektivt formidles på en enkel måte.