AV MARTHE BØE

I min masteroppgave i kriminologi – «To hun­dre og tretti kilometer i timen». En studie av unge menns holdninger til sikkerhet, risiko og kriminalitet i trafikken – har jeg utført dybdein­tervju med syv unge menn fra rurale områder i Norge (Bøe 2013).

Unge, mannlige bilførere er karakterisert som en høyrisikogruppe av forskere på risi­kogrupper og trafikkulykker (Moe, Nordtømme og Øvstedal 2010). Å fokusere på deres hold­ninger og atferd i trafikken er derfor viktig for å kunne forhindre framtidige trafikkulykker og skape en sikrere ferdsel på norske veier.

Hvorfor er unges fartsvurderinger så viktig?
Fart og fartsvurderinger er et stort og viktig tema innenfor trafikksikkerhet. Holdninger til fart er spesielt viktig med tanke på ulykker. I hele 33 % av alle dødsulykkene i 2011 var for høy fart en medvirkende faktor til ulykken.

Når en ulykke skjer, er det mange faktorer som spiller inn, men ulovlig hastighet er ofte en direkte årsak til at ulykker ender med døds­fall. Selv om vi ser at gjennomsnittsfarten på norske veier har gått ned de siste årene, utgjør fortsatt fart en stor risiko i trafikken. Og når vi ser at «manglende førerdyktighet» var en med­virkende faktor i 45 % av ulykkene i 2011, kan vi trygt si at fartsholdningene til unge, uerfarne sjåfører er en viktig del av sikkerhetsbildet på veiene (Statens vegvesen 2012). Siden menn er mest utsatt for ulykker, fant jeg det naturlig å intervjue unge menn.

«Det ekje ofte ej helde fartsgrensa»
Hva jeg la i begrepet fartsgrensa og hva infor­mantene la i begrepet fartsgrensa viste seg underveis i intervjuene å være to forskjellige ting. Da jeg spurte informantene om hvor ofte de brøt fartsgrensa, svarte de «av og til, eller aldri». Da jeg så avklarte at jeg med fartsgrensa mente 50 km/t på en vegstrekning hvor farts­grensa er 50 km/t, forandret samtlige svaret sitt og innrømte at de bryter fartsgrensa hver gang de kjører bil. Hver dag og hele tiden.

En informant presiserte at han konsekvent kjører over fartsgrensa, men ikke mer enn 5–10 km/t over oppsatt fartsgrense, mens en annen svarte at han flere ganger i uken kjører over 100 km/t på en vei hvor fartsgrensa er 80 km/t. En tredje bekreftet hyppigheten av farts­overtredelser ved å si: «Det ekje ofte ej helde fartsgrensa».

Om utvalget unge menn som jeg intervjuet og deres uttalelser kunne generaliseres, vil det med andre ord si at unge menn sjelden holder fartsgrensa, og heller ikke ser på det som et stort problem at de ikke gjør det. Noe infor­mantene begrunnet med at ingen faktisk holder fartsgrensa på norske veier og at de dermed kun følger det som er vanlig i trafikken.

Hvor fort er for fort?
Når det kommer til hvor fort som er for fort, og hvor mye over fartsgrensa som er vanlig, var det litt forskjellige meninger om dette hos informantene mine. Noe som kanskje også gjenspeiles i befolkningen ellers. For noen var det viktig ikke å kjøre så mye fortere enn 5–10 km/t over oppsatt fartsgrense, slik at man hol­der flyten i trafikken og ikke utsetter seg for risikoer som bøter og skade.

For andre var det kun én ting som avgjorde hvor fort de kjørte daglig, og dette omtalte de som «lappegrensa». Dette er grensen for hvor mange prosent over fartsgrensa en bilfører kan kjøre før han i stedet for å bli bøtelagt, blir fratatt førerkortet om han blir tatt i en fartskontroll.

For noen av informantene var friheten som sertifikatet bærer med seg så viktig at de for­talte at de er villige til å sone en fengselsstraff om de dermed slapp å bli fratatt sertifikatet i en eventuell straffesak. Dette gjaldt også informan­ter som tidligere har sonet en fengselsstraff for brudd på vegtrafikkloven.

De av informantene som bodde i meget rurale områder fortalte at de er veldig avhen­gige av selv å kunne kjøre bil for å komme seg dit de skal. Flere områder i Norge er nesten uten tilgang på kollektivtrafikk, og man blir dermed veldig isolert om man ikke har serti­fikatet. Frykten for å bli fratatt sertifikatet er derfor for enkelte eneste grunn til å holde seg innenfor den såkalte «lappegrensa».

Å følge fartsgrensa, eller å følge flyten
Flere av informantene snakket om normer og regler i trafikken som noe eget som skiller seg fra vegtrafikkloven. De fortalte om uskrevne regler og flyten i trafikken når de skulle begrunne eller forklare sine egne fartsover­tredelser. Flere av guttene som ble intervjuet viste en klar indikasjon på at det var viktigere for dem å følge flyten i trafikken enn det var å følge vegtrafikkloven. En av informantene lurte på hva jeg mente når han fikk spørsmål om hva han tenkte om farten på veiene, om jeg mente den oppsatte fartsgrensen eller farten som folk faktisk holder.

Informantene fortalte at de opplever at det er en slags uskreven regel i trafikken at man skal trosse vegtrafikkloven og følge normene blant bilførere for hvordan man skal avpasse farten bak rattet. Bilførere kan dermed bryte vegtrafikkloven uten å bryte normene i trafik­ken eller i samfunnet. Rasjonaliseringen av handlingen fastholdes ved at informantene viser tegn til å ha en høyere lojalitet til andre bilførere enn til vegtrafikkloven og rettsvesenet. Dermed kan de som bilførere bryte vegtrafikk­loven uten å risikerer å skade sitt eget selvbilde, eller å bli stemplet som en lovbryter eller en kriminell av seg selv eller andre i samfunnet.

Hvorfor kjøre fort?
Hva om unge menn kjører fort av den enkle grunn at det faktisk er spennende og moro? I løpet av intervjuene kom det fram flere tanker hos informantene som beskriver det jeg velger å kalle fartens tiltrekningskraft. Disse tankene fortalte om noe som kan minne om et behov blant unge menn. Et behov for å kjøre fort og å teste egne grenser bak rattet.

Så hvorfor dette behovet? Behovet virker å stamme fra følelsen av spenning som kommer av å utføre risikofylte handlinger på veiene. En av informantene fortalte at han «får adrenalin» av å kjøre fort, mens en annen fortalte at han kjenner et «kick» når han kjører i over 200 km/t. I tillegg til å få et adrenalinkick, beskrev de også det å kjøre fort som spennende og gøy.

Hva som gir dette kicket blant de unge mennene som ble intervjuet, varierer fra høye hastigheter til rask akselerasjon med bil. Søken etter dette kicket og denne spenningen ser ut til å være en stor del av bakgrunnen for unge menns risikofylte fartsatferd i trafikken. I til­legg til å være ute etter en følelse av spenning, forteller de fleste av informantene at de føler seg trygge i trafikken. De ser ikke risikoen i det å kjøre bil, og ser heller ikke på det å bryte fartsgrensen som risikofylt.

Og hvorfor unnlate å begå handlinger som gir et kick og en positiv følelse av adrenalin og spenning om man ikke tror at handlingen med­fører risiko for skade?

Referanser
Bøe, Marthe (2013): To hundre og tretti kilometer i timen. En studie av unge menns holdninger til sik­kerhet, risiko og kriminalitet i trafikken. Oslo: Uni­versitet i Oslo.

Moe, Dagfinn, Marianne Nordtømme og Liv Rakel Øvstedal (2010): Aktiv og passiv risiko: Studie av høyrisikogruppene unge- og eldre bilførere med for­slag til risikoreduserende tiltak. Trondheim: SINTEF.

Statens vegvesen (2012): Dybdeanalyser av dødsulyk­ker i vegtrafikken 2011. Oslo: Vegdirektoratet.