Selvsagt vet vi noe. Vi vet at økt bruk av bilbelter og hjelm har bidratt til nedgangen. Vi antar at promillekjøringen kan ha blitt redusert. Vi finner det rimelig å tro at utbedring av vegnettet har bidratt. Men vi kan ikke tallfeste bidragene fra de ulike faktorene, i alle fall ikke særlig nøyaktig.
Vi kan ikke tallfeste bidragene fra de ulike faktorene, i alle fall ikke særlig nøyaktig
Hvorfor ikke? Det er to hovedgrunner til det. Den ene er at mange tiltak som har bedret trafikksikkerheten er innført sakte, men sikkert i små doser over en veldig lang periode. Tiltakene varierer rett og slett for lite i tid og rom til at det er mulig å påvise virkninger av dem. Det tar for eksempel omkring 20 år å fornye bilparken. Det skjer, med noen få unntak, i en relativt jevn takt på 5 % i året. Det samme med vegnettet. Små forbedringer strødd jevnt utover det ganske land i en lang periode.
Alt dette havner i det vi ofte kaller «trendleddet», som egentlig er et slags restledd. Vi klarer med andre ord å føye en jevnt fallende linje til utviklingen i antall drepte fra år til år, og denne linjen inneholder alt som skaper den synkende tendensen. Det er uhyre lite av dette vi kan navngi eller si hvor mye har bidratt med.
Den andre hovedgrunnen til at vi ikke kan si noe særlig konkret om hva ulike tiltak har bidratt med til nedgangen i antall drepte, er at det simpelthen ikke føres noen statistikk over disse tiltakene. Hvor mye av vegnettet har belysning? Du klarer alltids å finne et tall i offentlig statistikk. Når ble belysningen bygget ut? Det må vi vite for å kunne antyde hva den har bidratt med. Men allerede her stopper det opp. Ingen har noen oversikt over utbyggingshistorien.
Dermed kommer vi ikke lenger. Hvis all vegbelysning vi har i dag allerede fantes i 1970, kan den jo ikke bidra til å forklare nedgangen i antall drepte etter 1970. Nå er det rimeligvis ikke slik. Poenget er at hvis vi ikke kan rekonstruere tiltakshistorien, kan vi si ytterst lite om hva ulike tiltak har bidratt med.
Figur 1 viser antall drepte i trafikken fra 1970 til 2015, der jeg har tillatt meg å gjette på 125 drepte i 2015.
Trendlinjen i figuren viser en jevn prosentvis nedgang i antall drepte på 2,6 prosent per år. Vi ser at antall drepte i mange år ligger langt fra trendlinjen. Vi har lange rekker av år der antall drepte var høyere eller lavere enn trendlinjen. Det forteller oss at utviklingen ikke har vært jevn, men gått i bølger. En ekspert på tidsrekkeanalyser ville bare riste på hodet av trendlinjen i figur 1 og si at den er en ytterst dårlig beskrivelse av utviklingen.
Det finnes metoder for tidsrekkeanalyse som produserer en kurve som nesten ligger oppå datapunktene. Det gir liten mening, siden mange av svingningene fra år til år er tilfeldige. En modell som «forklarer» tilfeldig variasjon er for god til å være sann; den forklarer mer enn den bør.
Ser vi nøye på figur 1, kan vi skille mellom noen perioder med klart ulik utvikling. Det var en sterk nedgang fra 1975 til 1981. Så fulgte en lang stagnasjonsperiode. Først i 1990 var antall drepte lavere enn i 1981. Deretter fulgte en ny periode med kraftig nedgang, til 255 drepte i 1996. Etter dette stanset nedgangen opp. Først i 2005 var antall drepte lavere enn i 1996. En kortvarig stagnasjon inntraff etter 2005. I 2009 sank antall drepte under tallet for 2005. Siden har antall drepte, med unntak av 2013, sunket kraftig.
Det gir jo et signal når fartsgrensen settes opp. Ingen må tro at trafikantene ikke fanger opp signalet
Det er disse variasjonene vi må gripe fatt i dersom vi skal ha noe håp om tallfeste hva som forklarer utviklingen over tid. Det finnes en teori vi kan bygge på. Den norske statsviteren Knut Dahl Jacobsen lanserte i sin doktoravhandling en teori om variasjon over tid i graden av politisk styring og inngrep på et samfunnsområde. Han kalte dette for detraksjon og kontraksjon. Detraksjon betyr avslapning, kontraksjon innstramning.
Det skjedde uten tvil en detraksjon i 1980-årene. Det var en tid da kredittrasjoneringen i Norge ble avskaffet, lån satt løst, forbruket skjøt fart og trafikken økte betydelig. Det tok noen år før man reagerte på økningen i antall drepte i trafikken. Dette skjedde samtidig med at vi gikk inn i en nedgangskonjunktur. De første fotoboksene kom i 1988. Så skjedde en rask utbygging i årene som fulgte. Vi kan gjerne kalle dette en innstramning, eller kontraksjon.
Så begynte oljerikdommen for alvor å flyte inn over kongeriket fra slutten av 1990-årene. Det skjedde en viss detraksjon igjen. Fartsgrense på 100 km/t ble innført i 2001. Ja da, bare på motorveger. Men det gir jo et signal når fartsgrensen settes opp. Ingen må tro at trafikantene ikke fanger opp signalet.
Så langt passer Dahl Jacobsens teori brukbart. Men de siste årene passer den nok dårlig. Man kan knapt si at det har skjedd noen kontraksjon de siste årene. Tvert om. En enda høyere fartsgrense er innført (110 km/t), og regjeringen har klart gitt uttrykk for sin skepsis til automatisk trafikkontroll. Likevel synker antall drepte som en stein.
En viktig forklaring på dette er trolig at markedsmekanismen endelig er begynt å virke til fordel for trafikksikkerheten ved at sikrere biler nå selger bedre enn før. Det forklarer noe, men ikke alt.
Referanser
Knut Dahl Jacobsen. 1964. Teknisk hjelp og politisk struktur. Avhandling til dr philos graden. Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo
DEBATTREGLER I SAMFERDSEL
Har du synspunkter på denne saken, så kom gjerne med dem her i kommentarfeltet! Det du skriver vil i de fleste sammenhenger fremstå som mer interessant og troverdig dersom du skriver under fullt navn. Hold deg til saken, vis respekt og raushet overfor andre og deres meninger. Husk at det du skriver kan bli lest av mange!
Ytringer som inneholder trusler eller annen form for sjikane, vil bli fjernet.
Vennlig hilsen
Samferdsel-redaksjonen