17. februar 2006 var en dårlig dag for bussen. Denne, med to fulle etasjer med skolebarn, var en av tre utforkjørte busser som Samferdsels redak­tør passerte på E16 i Begnadalen den dagen. Det gikk tilfeldigvis og heldigvis bra med barna denne gangen – men veivedlikeholdet viste seg ikke å ha vært «etter boken». Arkivfoto: Are Wormnes.

AV ARE WORMNES

Veinormalene er noe som det er brukt store ressurser på å definere og skrive ned i diverse håndbøker som forvaltes av Statens vegvesen, men som så legges i en skuff for tilsynelatende aldri å bli åpnet igjen. Vi sliter altså med å forstå hvorfor det legges ned så mye tid og penger i dette arbeidet. Det virker jo nesten som ingen er interessert i å følge det opp. For eksempel tilfredsstiller, ved dette årets utgang, kun 8,4 prosent av landets 8800 kilometer stamveier dagens krav til gode og sikre veier ifølge opplysningsrådet for Veitrafikken. Det står sikkert ikke bedre til på resten av veinettet.

Det bekreftes langt på vei i den rapporten som omtales i artikkelen på side 4 hvor vedlikeholdsetterslepet bare på stamveiene er beregnet til 640 kroner per meter mens det i NtP 2010–2019 anslås at forfallet på stamveinettet er på 5 milliarder kroner.

Så hva skal vi da med normalene, så lenge det er høyst unormalt at veiene vi kjører på lever opp til dem?

For drøyt ti år siden begynte Vegvesenet å sysle med planer for konkurranseutsetting også for veivedlikehold. Vegvesenets produksjonsavdeling måtte plutselig ut og konkurrere om jobbene, og det måtte leveres konkurransedyktig «vare» til konkurransedyktig pris. Kravene til denne «varen» ble definert i det som da, som nå, ble kalt funksjonskontrakter. Selmer fikk den første femårskontrakten av denne typen i 1998 og ble dermed ansvarlig for at lovet kvalitet på deler av hovedveinettet i Bærum ble opprettholdt.

Noe av det fine ved denne ordningen, ble det sagt fra Vegvesenets side, var at den ville være uhyre enkel å håndtere og kontrollere. Entreprenørene gjorde en jobb, Vegvesenet skulle kontrollere om jobben ble utført i samsvar med kontrakten. Hvis ikke, ville det bli «trekk i lønna» for entreprenøren som var blitt lovet en bestemt sum per år for det som skulle gjøres i henhold til avtalen. Det hørtes veldig greit ut.

Men så viser det seg at Statens vegvesen ikke engang maktet å kontrollere om kvaliteten på vedlikeholdsarbeidet ble slik som lovet, noe som nå er grundig dokumentert av Riksrevisjonen som overleverte sin rapport (Dokument 3: 16 (2008–2009)) til Stortinget 24. september i år.

Riksrevisjonen påpeker at det er mangler ved såvel driftsarbeidet som Vegvesenets kontroll­og rapporteringsrutiner. Dette fører blant annet til at Samferdselsdepartementet og Statens vegvesen ikke har godt nok grunnlag til å vurdere om driften av veinettet skjer i samsvar med fastsatte standarder og prioriteringer.

«Dette kan ha konsekvensar for tryggleiken og framkomsten på vegane våre. ( … ) Statens vegvesen må følgje opp arbeidet entreprenørane gjer for å sikre at det blir utført med riktig kvalitet», sa riksrevisor Jørgen Kosmo da rapporten ble overlevert.

Og vi sier: Det skulle bare mangle! For hva er hensikten med normaler, håndbøker, spesifikasjoner og andre krav til veiene og dem som skal bygge og vedlikeholde dem, hvis de hverken blir fulgt eller kontrollert?