Gangbroen mellom plattformene på Jar kan virke utfordrende også for funksjonsfriske. Foto: Are Wormnes

AV ARE WORMNES
Ansvarlig redaktør

De såkalt universelt utformede holdeplas­sene, for eksempel, koster utvilsomt mye fordi de må tilfredsstille diverse krav til høyder, vinkler, stigninger etc., men de kan likevel skremme vettet av flere enn dem som er avhengig av hjul, krykker eller stokk for å ta seg frem.

Jar stasjon på Kolsåsbanen mellom Oslo og Kolsås i Bærum, kan være et godt eksempel. Kolsåsbanen var en ganske gammeldags, men effektiv og lett tilgjen­gelig forstadsbane fra 1930 frem til den i 2006 ble stanset for å bli oppgradert til såkalt metrostandard. Høsten 2014 skal den igjen være klar helt til Kolsås. Prisesti­matet per i dag er 2,9 milliarder 2012-kro­ner for den 12,1 km lange strekningen mellom Sørbyhaugen i Oslo og Kolsås, ifølge Kollektivtransportproduksjon AS (KTP) som administrerer Kolsåsbaneprosjektet.

Mange av disse kronene ligger i stasjonene som tidligere kunne kalles holdeplasser. Nå blir det gigantiske betongkonstruksjoner som i henhold til regelverket skal gjøre banen tilgjengelig for alle. Men er alle tanker blitt tenkt som burde vært tenkt i denne prosessen?

På Jar stasjon ved bygrensen mellom Oslo og Bærum møtes bytrikken (Lilleakerbanen) og Kolsåsbanen. Ved stasjonen er det lagt til rette for innfartsparkering for vanlige reisende, elbil-brukere og bevegelseshem­mede. Men med bilen vel parkert på reservert plass, får de som ikke beveger seg så lett, utfordringene rett i fleisen:

Skal man videre til Oslo med T-banen, er det ifølge Kartverket (norgeskart.no) ca. 400 meter fra HC-parkeringen til T-baneperrongen på motsatt side (ennå ikke i drift) – via en overgang som krever mer enn normal mus­kelkraft for å kunne forseres med rullestol eller krykker. Skal man videre med trikken istedenfor T-banen, er det ytterligere over 100 meter å tilbakelegge. Altså en halv kilometer, halvparten tøff stigning, å forsere før man kan komme seg på banen.

Det er mye, også for funksjonsfriske!

På side 14 i denne utgaven av Samferdsel har forskerne forsøkt å finne ut om den universelle utformingen av kollektivtransport­systemet virker etter hensikten. De har ikke hatt noen lett oppgave. Det er vanskelig å fastslå om de som utformingen er ment for, de funksjonshemmede, faktisk reiser mer med buss eller bane når det blir lagt til rette for dem. Men at noen reiser mer, viser resulta­tene, og det er bra. Den universelle utformin­gen av holdeplasser og reisemidler skal gjøre det å reise kollektivt lettere for alle, med eller uten funksjonshemninger. Og det ser ut til å virke.

Men Jar stasjon i Bærum er en av antagelig mange hvor det utvilsomt er brukt store summer på løsninger som ikke er gode for noen, hverken de med eller de uten funksjonshemninger.

Hva om de heller hadde bygget en gangbro med trapp og heis på hver side? Da hadde avstanden fra HC-parkeringen til perrongen på motsatt side vært ca. 150 meter uten stigning til T-banen for dem som tar heisen, 100 meter mer til trikken.

Fortsatt langt, men utvilsomt overkommelig for de fleste.