Men i årene fremover kan cruiseturismen i voksende grad bli et tema for regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter.

Slik kan det bli fordi cruiseturismen synes å ville vokse videre, med utvidede muligheter og utfordringer – muligens utvidede konflikter også – som naturlige følger; se artikkelen  i denne utgaven.

Cruiseturismen har allerede i noen år vært så stor at den her og der i landet har pådradd seg kritikk; den er blitt sett som et sjenerende element som gir lite penger i lokale kasser, forklart med at cruiseturister spiser og sover om bord og ikke strør om seg med dollar og euro på land.

Noen har ment – ref. Samferdsel nr. 3/2015 – at cruiseskipene forpester luft og bomiljø i og ved fjorder på Vestlandet. I Bergen, landets heteste cruisedestinasjon, har noen ment at turbusser med cruiseturister om bord i vel stor grad forstyrrer den øvrige trafikken. Ja, det finnes også interesser som mener at cruiseturismen undergraver landbasert turisme, les eksempelvis hoteller.

På den annen side finnes det interesser som åpenbart lever godt av og med cruiseturismen; de ser den som god for Norge og taler imot kritikere som her og der kommer til orde.

De to TØI-forskerne bak cruiseartikkelen i dette bladet poengterer at hvis Norge skal kunne ta imot en voksende mengde cruiseturister i de kommende tiår, så må det legges til rette for vekst, ikke minst gjennom «utbygging eller forbedring av cruiserelatert infrastruktur som havner, terminaler, vei- og flyplasskapasitet.» Det ligger i kortene at flyplassutvidelser kan være aktuelt i den grad det skal -satses på at cruiseskipstokt blir inn-ledet og/eller avsluttet i norske havner; ref. omtale i Samferdsel nr. 5/2012 (papirutgaven) av slike tilfeller i Trondheim.

På den annen side ser TØI-forskerne at det kan bli arbeidet for å dempe den potensielle -veksten, og i den sammenheng trekker de frem et poeng som kanskje ikke alle med meninger om cruiseturismen er seg bevisst: Forskerne skriver at «restriksjoner på veksten ett sted kan få konsekvenser for andre steder langs seilingsruten» og at «i verste fall kan det påvirke hele seilingsruten ved at Norge velges bort som reisemål til fordel for konkurrerende cruisedestinasjoner.»

Det fornuftige for Norge vil trolig være å satse på at cruiseturismen skal få vokse – men ikke så tøylesløst at det skjer på bekostning av den sjarm og de kvaliteter som hittil har trukket cruiseskip til landet.

Når balansen skal finnes, kan det – uten sammenligning for øvrig – være nyttig for politikere på lokalt og nasjonalt plan å skue til noen kyster ved Middelhavet eller Karibien som er så dominert av betongklosslignende hoteller at opprinnelig sjarm har forsvunnet