Idealisme i forskning – et tvetydig gode

Idealisme i forskning er likevel et tvetydig gode. Det kan virke sløvende på metodekritikk og gjøre at det blir viktigere å propagandere for bestemte trafikksikkerhetstiltak enn å finne ut hvor godt de virker.

Historien til Insurance Institute for Highway Safety (IIHS) i USA er et trist eksempel på dette. Det var en gang et ledende institutt. Forskere ved instituttet publiserte flittig i de ledende vitenskapelige tidsskriftene. Noen av dem gikk videre til professorstillinger ved ledende universiteter i USA. Men det virker lenge siden nå.

I 2009 publiserte min kollega Alena Høye en artikkel i Accident Analysis and Prevention der hun påviste at det, litt forenklet, bare var i metodisk dårlige undersøkelser man kunne finne en virkning av rødlyskameraer (kameraer som tar bilder av dem som kjører mot rødt i signalregulerte kryss). Metodisk gode undersøkelser fant ingen gunstige virkninger for trafikksikkerheten.

Dette ble møtt med flengende kritikk av forskere fra IIHS. Selv om kritikken tok opp enkelte ting som kunne diskuteres i Alena Høyes artikkel, var hovedbudskapet likevel et annet: Det var politisk ukorrekt, og dermed forkastelig, å trekke virkningene av rødlyskameraer i tvil, siden IIHS nå omsider hadde klart å overbevise myndighetene i USA om at dette var et bra tiltak.

Alena Høye oppdaterte sin artikkel i 2013 og ga der et detaljert svar på kritikken fra IIHS. Denne står foreløpig uimotsagt.

Det er åpenbart at en politisk dagsorden har overtatt styringen i IIHS og at forskningens kvalitet kommer i annen rekke. Jeg ga nylig en fagfellevurdering av et manuskript fra en forsker ved instituttet. Det handlet om ATK (automatisk trafikkontroll). Datagrunnlaget var gjengitt. Jeg re-analyserte det og fant ingen virkning av tiltaket, noe som for øvrig er et høyst uvanlig resultat. De aller fleste studier finner at ATK reduserer antall ulykker.

Forfatteren hadde lett med lys og lykte i alle hjørner og avkroker av datamaterialet for å finne en virkning. Han hadde naturligvis klart å finne en viss gruppe ulykker som gikk ned og blåste dette opp til hovedbudskapet i artikkelen. Jeg påpekte at det var lite informativt å fremheve dette. Siden det totale ulykkestallet ikke gikk ned, må enhver nedgang i en bestemt undergruppe bli oppveid av en tilsvarende økning i en annen undergruppe. Så hvorfor da bare nevne nedgangen?

Svaret er nok dessverre at forskeren ikke er interessert i sannheten, men ønsker å drive propaganda for tiltaket. Hvorfor han eller hun vil drive propaganda for noe som ikke virker, er en gåte for meg. Men forklaringen er sannsynligvis at IIHS for lengst har investert så mye prestisje i å drive propaganda for tiltaket at man simpelthen ikke tåler det prestisjenederlag det er å komme med en undersøkelse som viser at det ikke virker.

Man kan på sett og vis forstå det. Troverdigheten styrkes ikke akkurat hvis man den ene dagen sier at dette er bra, kjør på, gjennomfør det overalt – og neste dag sier at vi tok feil, det virker ikke likevel.

Forskere bør aldri gjøre seg til forkjempere for bestemte tiltak – eller til motstandere av dem, for den saks skyld. Historien om sykkelhjelm i Australia viser dette veldig klart.

Problemet med sykkelforskningen, spesielt forskningen om hjelm, er at bare de aller mest iherdige idealister driver med den. Nøytrale kynikere og skeptikere er det få av. I Australia er du enten for eller imot sykkelhjelm. Du er ikke bare for eller imot. Du er absolutt dønn-inn-i-helvete for eller absolutt dønn-inn-i-helvete imot.

Som redaktør av Accident Analysis and Prevention (2005–2013) fikk jeg manuskripter fra begge sider i denne debatten. Det var ikke noe vakkert syn. Noen av dem – slett ikke alle – ble publisert i tidsskriftet. Det var manuskripter der forfatteren hadde klart å holde seg unna utskjelling av dem som hadde et annet syn på saken. Men selv relativt saklige artikler ble som regel møtt med et svar som søkte å idioterklære motparten. Tittelen på en av artiklene som kom på trykk i denne debatten, er talende i så måte: Misconceptions regarding case-control studies of bicycle helmets and head injury (Accident Analysis and Prevention, 2006, 636–643).

Her blir man allerede i tittelen fortalt at man ikke har forstått noe. Jeg burde kanskje ha bedt forfatterne om å endre tittel på artikkelen. Men jeg satset på at han som ble kritisert var en hardhaus og ville tåle det.

Forskningen om sykkelhjelm har lidd voldsomt under dette. Mange studier er av tvilsom kvalitet, men debatten om kvaliteten på forskningen sporer umiddelbart av hvis man prøver å reise den. Kritiserer man en studie som finner at sykkelhjelm virker, blir man med en eneste gang beskyldt for å være motstander av tiltaket og tilhenger av at barn skal skade seg i trafikken. Og omvendt.

Moralen er enkel. Det er feil å fokusere på tiltaket. Man bør fokusere på forskningens kvalitet.

Nullvisjonen ble møtt med begeistring av de aller fleste da den ble lansert. Her var et klart, lettfattelig og tydelig ideal som det virket umulig å motsi eller kritisere: null drepte og livsvarig skadde i trafikken.

Jeg var en av de få som syntes begrunnelsen for Nullvisjonen var for overfladisk og lite overbevisende. Spesielt lite overbevisende syntes jeg det var å utelukke enhver form for avveining mellom trafikksikkerhet og andre goder. Kan det virkelig aldri bli for dyrt å fremme trafikksikkerheten?

Jeg tror faktisk at det kan det. Men mitt kritiske perspektiv på Nullvisjonen har plassert meg på utsiden av menigheten som dyrker den. Motspørsmålet til meg har jeg selvsagt ikke noe svar på, nemlig: Hvis du ikke mener at vi skal sikte mot null drepte i trafikken, hvilket tall mener du da er det riktige?

Dette er et retorisk spørsmål. Retorikk og vitenskapelig argumentasjon er ikke det samme. Når det er sagt, er det bare å innrømme at det ikke er mulig å regne seg fram til ett eller annet «optimalt» eller «riktig» antall drepte i trafikken. En slik idé er en illusjon. Slik sett synes også jeg at Nullvisjonen er overlegen i sin enkelhet og kompromissløshet.

Men det må da gå an å ha to tanker i hodet samtidig. På samme måte som metodekritikk mot en undersøkelse av for eksempel sykkelhjelm ikke betyr at man er motstander av tiltaket, blir det også feil å tolke en kritikk av begrunnelsen for Nullvisjonen som motstand mot den.

Det kan jo tenkes, selv om det for noen kanskje høres litt nedslående ut, at ethvert ideal vi setter for sikkerhet i trafikken er mangelfullt begrunnet. Er optimalisering av sikkerhet på grunnlag av nyttekostnadsanalyser bedre begrunnet enn Nullvisjonen? Neppe.

Finnes det en undersøkelse om sykkelhjelm som ikke kan kritiseres på metodisk grunnlag? Neppe. Skal vi forkaste alle undersøkelser av den grunn? Nei.

Oppgaven for en trafikksikkerhetsforsker er å finne de metodisk beste studiene. Metode­kri­tikk og metodeutvikling er det nyttigste en trafikksikkerhetsforsker kan drive med. Det forbedrer kvaliteten på forskningen og gjør at man kan stole mer på den. Da kan den også brukes mer effektivt i arbeidet for å bedre trafikksikkerheten.